Total Ødeleggelse

BYTUR

Jeg går oppover gågata tidlig en mandags morgen.
Blodsprengte øyne og stiv i nakken etter jeg sovnet på stuegulvet i går kveld.
Den sterke påskesolen reflekteres i det hvite avskyelige teppet av snø.
Migreneanfallene mine er like om hjørnet. Jeg føler det.
Stanken av nybakt brød ligger i lufta, og duene tripper lett omkring på den frostlagte brosteinen i vente på at en stakkar senil gammel skrue tilfeldigvis skulle finne på å ta med seg et kneippbrød igjen.
I butikkvinduene ser jeg utallige utstillingsdukker som kikker ansiktsløst på meg. Salg! Salg! Alt skal vekk! 50 %! Frysningene kommer som et skudd i mørket. Ikke de frysningene fra å tømme blæra tidlig på et kaldt baderom. Nei tvert imot.
Nå tuter bilene. Jeg har visst gått på rødt lys igjen. Helvetes by.
Det kryr av mennesker her. Alskens fasonger og farger.
Inni er de nok like alle mann.
Hva er det egentlig de vil frem til?
På hjørnet sitter en sliten mann og leser dagens avis, mens en veldreid kvinne spaserer avgårde mot et uvisst mål.
Blikket mitt flakker ofte frem og tilbake sånn på denne måten i byen.
Jeg går en stund rundt i byen før jeg kommer til Storgata.
En høy og mørk kar i rundt 30årene pløyer seg gjennom folkemengden, nærmest hopper direkte mot meg. Et hvitt smil som kunne få en blind mann til å skjære grimase.
"Kunne de tenke deg og bli medlem av Tele2 mobil?" Stemmen var som om noen kjørte kaktuser inn i ørene mine igjen og igjen.
Jeg unngikk øyekontakt og klynket gråtkvalt frem et usikkert nei.
"Hvilket abonnement har du idag da?" "Vet du hvor mye sms-prisen er?" Det kom ord og setninger overalt. Jeg kunne nesten se bokstavene i løse lufta. Tårekanalene mine pumpet ut små elver av saltvann nedover ansiktet.
Soreasisen bredte seg utover fjeset mitt og en brennende kløe fra magesåret kjentes.
Jeg var stivfrosset der jeg sto i klørne på gribben.
Ordene hans ga ikke lenger noe mening. Så ble han stille og munnviken hans skyter seg ut til venstre idet han avslutter med et iskaldt blunk med øyet.
Det var som om noen trakk meg mot ham. Sjeleløst vandret jeg sakte nærmere, stakk hendene i lomma og dro frem en penn som jeg hadde stjålet fra mitt siste arbeidsforhold.
Med krampeaktige og intense bevegelser stakk jeg pennen dypt inn i mine egne ører. Blod og ørevoks rant nedover skuldrene mine.
Mannen var som en saltstøtte.
Brått rev jeg ut mitt høyre øye, kastet det opp i lufta og sparket det hardt nedover gata.
Som en hissig slange hveste jeg frem ordene som skulle bli mine siste: "Hva i helvete er det egentlig du vil?" "Jeg forstår ikke skiten av de illeluktende stinkbombene dine som kalles ord!"
Jeg regner med at det var like før klokken 4 på denne mandags ettermiddag de hentet meg.
Iført hvite drakter.

En mandags kveld. Mørkt og kaldt.
En kråke sitter på en benk og hakker i seg restene av en stakkar og meget fortvilet manns rester av sitt oppbrukte stemmebånd.