Jeg griper fatt i det forkullede stykket jeg en gang kalte mobilen. Kaster den hardt i veggen mens bannskapen står ut av kjeften på meg. "Aldri mer". Tenker jeg og kaster blikket mot laderen som ligger henslengt på gulvet. "Hva skal du gjøre nå?" Bryter det ut av meg. "Du som hadde en daglig jobb med og livnære denne askehaugen!" Jeg hånflirer.
Det å teknologisk drepe alle jeg kjenner, ga meg en slags overmektig, ja nesten gudeaktig følelse av å oppnå kontroll. Jeg var min egen herre. Ingen skulle igjen kontakte meg på denne måten. Noe så nedverdigende og hjernevaskende som å snakke til meg gjennom en liten eske av metall. ikke rart jeg bikket over.
At jeg holdt ut så lenge er helt utrolig. De ekle frysningene nedover nakken idet ringingen startet. for ikke å snakke om den følelsen av å være schitzofren etter de mange samtaler. Aldri mer.
Forestill deg at du sitter ved min side på toalettet. Jeg er godt på vei inn i å legge fra meg en forferdelig kubbe, mens vi prater i vei om alskens ting og tang. Ser du det store bildet? Ja jeg pratet ofte i mobilen mens jeg gjorde mitt fornødne. Ofte tenkte jeg på å kaste mobilen nedi der blant faenskapet. Tenkte på hvordan det ville være å høre stemmen der nede fra den illeluktende massen før den druknet.
Så sånn er det.
Ellers vil jeg bare si at de som bor like over gata her jeg bor, følger med på hva jeg driver med.
Undrer om de kan være med i noe mafian'.
Hva vet jeg?
Mer da.
Var en tur nede i byen idag. Og på kirken er det en hel del symboler. Mange av dem er ganske like Illuminati-tegnene. Tror det er noe muffins der.
Så sånn er det.
Mvh. E.R.
