Total Ødeleggelse

OLAV

Det var en gang en liten gutt som het Olav.
Olav var en staut kar som jobbet for kongen. Det var mye arbeid å gjøre på kongsgården, så Olav hadde det ofte veldig travelt.
Så kom det en dag i Olavs liv, hvor han møtte en nydelig smørblond budeie som han ble stupforelsket i.
Dagene ble lange og arbeidet han utførte ble tyngre og tyngre over all tenkingen på denne setersbudeia.
Månedene gikk og Olav tenkte mer og mer på henne. Til slutt gikk han til Kongen for å spørre om fri. Det fikk han, i bytte mot en pelskåpe lagd av ekornpels.
Olav hastet mot skogen med pil, bue, kniv, nål og tråd.
Dagene og nettene gikk og Olav drepte alle ekornene i skogen. Han flådde dem for hånd og satt under en stor eik og sydde og sydde.
Nå var pelskåpen ferdig.
Endelig fikk han fri.
Olav dro hjem og pakket nistepakken og festet den på en gren og dro mot øst. Ha hadde nemlig hørt budeien snakke en østlig aksent.
Olav gikk over fjell og gjennom skog. Han gikk lengre enn langt.
Til slutt kom han da frem til landet i øst. Han begynte å spørre seg frem etter den nydelige kvinnen.
Han spurte alt og alle, men ingen hadde sett henne.
Olav satte seg bedrøvet og sliten ned på en stein med hodet i henda.
Sittende på denne steinen ble han vel i noen drøye stunder, helt til han hørte en stemme som sa: "jeg kan hjelpe deg!"
Han trodde ikke sine egne ører. Olav kikket rundt seg, men ingen var og se.
"Her, nede på bakken, ved steinen!"
Han kikket forsiktig ned ved steinen og fikk øye på en liten dverg som lå og hvilte seg. Dvergen var mindre enn minst og hadde den spinkleste stemme.
Olav lo litt inni seg da han fikk øye på stakkaren, men klarte likevel holde maska og prate litt med dvergen.
De pratet sammen en stund, helt til dvergen plutselig sa: "spis meg, så skal du finne din kjærlighet!"
Forskrekket reiste Olav seg fra steinen. Men han klarte ikke å løpe der i fra. Inni hodet hørte han ennå dvergens ord: "spis meg, så skal du finne....din kjærlighet!"
Som om noen dro Olav tilbake og førte hånden mot dvergens kropp, fanget den og plasserte den i munnen.
Olav fant litt vann og svelget dvergen som en tablett.
Tiden gikk og Olav følte seg rarere og rarere. Nå kunne han ikke gå rett eller prate skikkelig.
Han sjanglet seg innover i skogen uten å ane fred eller fare. Dette minte litt om den gangen han hadde stjålet litt av gamlefars spesiallagde hostemedisin.
Det ble mørkt og Olav kom til seg selv. Hvor var han hen?
Han kjente ikke igjen hverken sted eller lukt.
En lukt kunne han kjenne igjen. Han hadde ført av på seg selv. Det rev i neseborene hans.
Plutselig glemte han alt, han fikk øye på budeia. Han løp mot henne og ropte: "Stopp!" "Vent!" Hun snudde seg og ventet. Tok i mot Olav med åpne armer.
De var endelig ett.
Olav tok henne med hjem til kongsgården og stelte henne vel og bra.
Dagen kom da Olav og budeia bestemte seg for å få barn. De elsket hett og lenge i skogholtet og lå ved hverandres side til neste dag.
Den rareste lukten vekket Olav neste dag. Lukten av død og forråtnelse.
Han dunket forsiktig i budeia, men ikke noe svar. Han snudde henne, og til sin store forskrekkelse fant han liket av hans 15år gamle adopterte datter som hadde omkommet under en grøtspisingskonkurranse for 2-3 uker siden.
Olav spydde og spydde, ut kom dvergen med ett smil om munnen. "Nå har du gjort det!" lo dvergen og forsvant i løse luften.
Olav gråt og bar seg. Et stakkars nervevrak han nå var blitt.
Stille og forsiktig tok han med datteren hjem og balsamerte henne. Han kunne ikke grave henne ned igjen enda. "Hva ville folk si om de så meg grave opp min datters grav?" Tenkte han.
Olav isolerte seg inne på annekset på kongsgården i måneder, en lapp på døren leste: "Hold dere unna!" "pest!" "Vend om!"
I den niende måned hørte han lyder fra datterens kropp. Han gikk bort og pirket forsiktig i den med en pinne, og før han rakk å si "matmangelihundremeterskogen" krøp det en liten illeluktende vanskapning ut fra datterens tørre innskrumpende vagina.
Olav ble helt ifra seg. Han styrtet mot verktøykassen i håp om å finne noe å ta sitt eget liv på. Det eneste han fant var en skrutrekker. Han stakk ut sine egne øyne. Nå slapp han å se jævelskapen og kunne late som om det var hans egen lille friske sønn.
De levde sammen i dager og netter. Helt til sønnen kom i tenårene. Det var på tide å forlate redet og klare seg selv.
Olav som nå var en gammel blind mann, merket ikke sønnens forsvinning og døde der i gyngestolen helt alene. Mat for larver og dyr han ble.
Sønnen, gikk mot kongens hus og banket på.
"Kom inn!" ropte kongen.
Han gikk inn.
Alle blomster og dyr døde som fluer idet sønnen passerte dem.
Folk ble syke og likbleke.
Etter en time i kongehuset, var alt og alle døde. Sønnens appetitt vokste inni ham. Et kannibalistisk blodbad av verste sort ble til. Og sønnen ble god og mett.
Og er han ikke død, så sitter han der den dag i dag og gomler i seg fordervet menneskekjøtt.

snipp snapp snute så var dette sanne eventyret ute!

"Pappa!" "Ikke tull!" "Den er vel ikke sann??!!" "Vær så snill å la lyset på pappa!!"

"Hold kjeft avkom!" "Legg deg ned i senga før jeg smekker deg over det stygge trynet mamman din ga deg!"

"Men papp...AAAUUUUUÆÆÆ!!!" "Hold munn sa jeg!!" "Nå skal dere faen meg få smake knytteneven!!"

"Jeg vil ha mammaaaa!!""Uææææææhh!" "vil du ha mamman din, får du dra til helvete å hente henne tilbake fra hvor jeg sendte henne istad!"