tirsdag, desember 05, 2006

TANNVERK

En intens smerte skyter gjennom jekselen på høyre side av kjeften min idet jeg tygger over brødskiven. Smerten brer seg gjennom hvert eneste bein i hodeskallen og livsgnisten svinner hen like fort som den var kommet.
Jeg plasserer albuene på bordet og presser håndflatene mot kjeven. "Helvete!" Tenker jeg.
Følelsen av hat, smerte og død senker seg over det allerede ødelagte sinnet mitt.
Som et hjerte av friskeste sort, banker det i tannen. Hvert bank er et steg nærmere fortapelse.
Rundt i kjøkkenet har mor satt frem nisser og engler siden det snart er jul. Jeg føler meg hånet og bespottet av de glade fjesene i vinduskarmen. Det svartner for meg og nissene ligger i biter på gulvet.
Medisinskapet henger på veggen like om hjørnet på kjøkkenet. Jeg ransaker det. Ibux, Paracet og Fanalgin.
I en uvisshet ringer jeg legevakta for å spørre om doseringer og farer.
Maks døgndose: 2300mg ca. Jeg tar litt mer.
Svimmel. Kvalm. Men fortsatt smerter.
Det ringer på.
Forsiktig tumler jeg meg mot ytterdøra og åpner.

Skallen imploderer nesten idet døra går opp.

"Glaadee juul, helligee juul eengleer daaleer need i skjuul!"

Som om noen kjørte en fiskekrok i det fordervede tannkjøttet mitt, ramlet jeg om.
Nå hadde jeg fått nok. Drevet av smerte og ondskap, røsket jeg inn hele hurven av de jævla julebukkene. kneblet hver eneste en av dem og kastet dem i kjelleren.
Nå skulle jeg lage en adventskalender bygda aldri kommer til å glemme.
I verkstedet i kjelleren finner jeg hammer, sag, saks og papir.
På tide å gjøre noe for en gangs skyld. Tannverken ligger på ventemodus mens mørket kontrollerer meg.

Etter en drøy time med snekring og saging har jeg fått opp en 24-hyllers veggseksjon med skap.
I hver hylle, et barns kroppsdel jeg legger.
I den 24, tomhet.
Den svarte sprittusjen bruker jeg til å numerere hver eneste "luke".
Så var det bare å vente.....

Det hviner i hjulene på den eldgamle mustangen da den kommer inn innkjørselen min..
Anne er ganske så fin der hun kommer trippende i finstasen mot huset.
Det lille barnet i meg smiler av forventing.
Anne likte middagen jeg hadde laget i dag.. Hennes nydelige lepper uttalte noe som "Jeg visste ikke at du var så flink på kjøkkenet!" "Du overasker meg stadig!"
Om hun bare visste hva hun konsumerte.
Hennes godkjennelse av måltidet pirret meg og jeg var over henne...
En time senere var vi ferdige i sengehalmen og jeg bandt et bind foran øynene. Altså ikke et bind som i libresse men ja. Dere vet hva jeg mener.
Jeg førte henne sakte ned i kjelleren.
"Å så fint!" "Har du gjort alt dette for meg?" "Å! Jeg elsker deg!"
Jeg smiler lurt og venter på reaksjonen.
Den oppegående og bestemte Anne jeg engang kjente kunne nå sammenliknes med en skrøpelig 80åring fanget i en sexy 30årings velformede kropp.
Likblek i ansiktet og med skummende spytt i munnvikene segnet hun om ved mine bein.
Luke 1 var åpnet og det var 23 dager igjen til julaften.