BISETTELSEN



Livet i skogene har forandret meg gradvis fra den mannen det var ment at jeg skulle bli.

Jeg var en travel mann med både kone og barn. Jobb hadde jeg og økonomien var bra. Jeg delte hus med disse familiemedlemmene mine i utkanten av byen. Vi grillet ofte i hagen i starten.
TV hadde vi. 113 kanaler. Film, dyreprogram, serier og porno. Ja alt det som ønskes kan blant fire forvirrede hjerner bak sine trygge vegger. Kona lagde middag og vasket opp hver dag. Det var jobben hennes. Eller det var nå hvertfall sånn det hadde blitt opp gjennom årene. Om det var et resultat av min egen latskap og hennes omsorgsfulle personlighet får jeg vel aldri et svar på.

Årene gikk og barna startet skole for å lære å bli som meg og alle andre. Kjente og kjære døde som fluer eller ble alvorlig syke. Vi ble gradvis mere og mere alene uten å tenke over det. Innestengt i en slags boble om at alt gikk bra til slutt. Vi var kjernefamilien. Vi var dere.

Teknologien ble bare bedre og bedre. Snart trengte vi ikke løfte en finger. Cd-makulator. Den kjøpte vi fra TV-Shop. Selv om meg og min kone begynte å bli gamle, betydde det ikke at vi var bitre. Fortiden lå bak oss. Det var NÅ det gjaldt.

På fabrikken jeg jobbet på produserte vi hengelåser. Dag ut og dag inn var jeg medvirkende i massenes trang til å beskytte sitt tilbehør. Med krum rygg sto jeg bøyd over samlebåndet fra syv til tre. Det gjør meg kvalm av å bare tenke tilbake på det, men det er en del av meg selv og den jeg er. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt kjenne den stramme eimen av metall og støv. Jeg kan høre de raske fottrinnene til formannen og resten av sjefene trampe opp og ned i lokalet. Frysningene brer seg fra nakken og ned til endetarmsåpningen. Gud hvor jeg er glad for at det kapittelet er over.

Trehuset som vi bodde i var rødt og med hvite karmer. På taket lå det fin takstein og skorsteinen pumpet ut røyk hver dag kulden var i området. I garasjen sto Volvoen som snart hadde sett sine siste dager. Oppspist av rust og nedslitte dekk og seter. Den var nå EU-godkjent ut året hvertfall. Alle de turene jeg har hatt i den kjerra. Landet på kryss og tvers. Sverige og Danmark. Minner for livet.

Så var det naboene da. Dem var det plenty av siden vi bodde i et byggefelt. Hvert hus hadde sine "øyne" rettet mot oss. Vi var under konstant overvåking. Der gjaldt det virkelig å gå stille i dørene. Jeg kalte dem for kråkene. Noe jeg kan huske min bestefar brukte å si hvis det var noe som hadde skjedd i nabolaget. "Ja dette blir mat for kråkene!" Humret han under det massive skjegget sitt og plasserte lesebrillene på nesetippen. Han var mitt store forbilde. 85 år var han da han sto og skiftet ut asbestplatene med trekledning, men han kom ikke lenger enn halvveis før han en stille morgen forlot oss her. 85 år. Det er mange år det. Jeg tror det må være i rundt 63 år at han hadde stått opp kl 0700 for å jobbe på fabrikken. Hver eneste dag i 63 år. Jeg blir helt lammet i hjernen bare av tanken på det. Det virker for meg like fjernt som om en mann plutselig en dag kom til meg og sa at han var menneskehetens store frelser. Alle de årene og ikke minst dagene for å vise et større spekter av det hele. Bortkastet. Nå ligger han der alene uten følelsen av å eksistere. Han er bare et oppbrukt verktøy lagt til side for et nytt. Forkastelig.

Med objektive øyne satt jeg på sidelinja og så mine nærmeste gradvis forsvinne. Forsvinne inn i en malstrøm av alt det vi har skapt selv. Empati, selvtillit og godkjennelse. De var på god vei ut. Alene med seg selv, vasket de sine klær, besøkte sine nærmeste og bygget seg selv.

En robot av kjøtt og flesk. Et gudebilde fra fremtiden. Mine beste venner. Jeg hata det. Hata mitt eget opphav. Kvalm av flertallets uutholdelige stank. Jeg brakk meg i vemmelse.

I parken befant jeg meg da jeg trakk mine siste beslutinger. Jeg hadde fått nok. Vekk fra alt og alle var hvor jeg ville. Og slik ble det. Uten et ord og forvarsel, forlot jeg mine "kjære" og satte kursen mot mørkets skoger. Med dyret som ledsager, vandret jeg stille inn i faunaens forheksende makt.

Blant grantrærne vandrer jeg fredelig og samler ved for natten. Uglene uler fra fjelltoppene og raslingen fra einerbuskene får frysningene til å bre seg sakte over kroppen. Jeg er hjemme. Ingen som prater til meg. Ingen å svare. Bare svake bilder av kjente fjes kan såvidt synes i skoddens mystiske vindu.

Jeg bor i et forlatt bjørnehi langt fandenivold borte fra mine egne. Jeg lever. Hjertet dunker og lungene både fylles og tømmes. Igjen og igjen. Tiden har sporløst forsvunnet. Det er alltid idag. Et ekorn springer frem fra mørket og er borte for alltid. Jeg smiler.

Av og til våkner jeg midt på natten og hører stemmer rope mitt navn. Jeg vet at det bare er innbilning, men skulle ønske de forsvant. Hjernen er det som er hele problemet med menneskeheten. En verkebyll. Styrer oss. Lar oss gjøre som vi vil og ikke som vi må. Bare en liten genetisk feil i vår art har gjort oss til våre egne fiender. Latterlig.

Det er mange som jakter på meg her oppe. Bjørner og ulver kan jeg høre daglig. Jeg vet at hvis dem kommer for tett innpå, er eneste utvei å kjøre en pinne rett inn i øyet på dem. Håper jeg slipper dette.

Morgenene er det jeg liker best her oppe. Når solen såvidt kikker frem over fjelltoppene og stråler gjennom morgentåken, mens vannliljebladene ligger å flyter duggfylte i det mørke tjernet. Da er jeg hel. Det hender jeg sitter i timesvis og studerer morgenen før den gradvis forsvinner og en ny av det vi kaller dag blir til.

Jeg studerer froskene og firfislene som lever i myren der hvor sivet slutter. På alle fire kryper jeg lange turer og observerer dem. De er nydelige. Så små, men alikevel større enn det meste. Og det kryr av dem. Noen av dem blir mat for gjeddene, mens andre lever livet ut. Noen ganger får jeg lyst å hjelpe stakkarne, men min bestemor har sagt til meg at man ikke skal involvere oss for mye i naturens gang. Slikt blir det faenskap av, sa hun. Bestemor var en smart dame. Hun levde mesteparten av livet sitt på en gård i Nord-Trøndelag sammen med min morfar. Jeg husker sommerne på gården. Tidlig frokost og arbeid i skogen sammen med dem. Vi hugget ved og la steingjerder mens morfar fortalte historier fra andre verdenskrig og røverhistorier fra da han var på min alder i den tiden.

Jeg blir ofte sittende med tankene begravd i fortiden i de tidlige morgentimer, men jeg må være sterk. Må holde hjernen i sjakk hvis jeg skal overleve her. Derfor har jeg kommet opp med en ganske fin taktikk som hjelper meg med akkurat dette. Når savnet blir for stort, klatrer jeg opp på den høyeste fjelltoppen og stiller meg så helt ytterst på kanten og lukker øynene. Slik blir jeg stående i et halvt minutt før jeg åpner øynene igjen og kikker ned. Beina blir som gelè og hjertet mitt banker for harde livet. Ett eneste feilgrep så er det over og ut for lille meg. Jeg står og visualiserer mitt skrekkslagne uttrykk i ansiktet før min skjøre kropp knuses i steinrøysa der nede. I en transelignende tilstand står jeg ser det ukesgamle kadaveret mitt gradvis blir oppspist av skogens åtseldyr. Det hender ofte at jeg kaster meg bakover og lander på rygg i einerbuskene bak meg og blir liggende å kaste opp. En slags renselsesprosess fra min side. Heldigvis er det ikke så ofte jeg har måttet ty til dette, men noe sier meg at det skal bli verre og verre.

Tre måneder har gått ifølge solen og høsten er på vei. Bladene som var grønne og friske ved min ankomst ligger nå brune og slimete på skogbunnen. Mørket er ankommet. Jeg har aldri følt meg mer alene. Savnet etter andre er uutholdelig.Jeg sto på fjellkanten i to timer i dag tidlig. Nyttesløst. En slags forheksende kraft fikk meg nesten til å bare hoppe i det. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen.

Nettene er verst. Drømmene. Drømmene om død, ondskap og fordervlse. Jeg har gjort det jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Prate til Gud. Stiller spørsmål jeg innerst inne vet jeg aldri får svar på. Med bålet bak min rygg sitter jeg vendt mot tussmørket mens jeg manisk snakker i vei. Snakker om hvordan mennesker daglig slår hverandre ihjel for den minste ting. Spør hva han tenkte på da han bestemte seg for dette sirkuset med helvete som endestasjon. Hvorfor ga han oss egenskapen til å velge istedet for bare å følge behovene blindt som resten av jordens liv. Og jeg vet at han vet at i helvete blir det trangt om plassen. Jeg spør om det var planlagt nøye på forhånd blant sine egne stemmer det å skape et så underholdningsbasert teaterstykke hvor både hovedrolleinnhaver, bikaraktere og statister ligger hjelpeløse i jorda ved tidens ende. Kanskje han ville skape et slags antibiotikum for selve planeten, spør jeg ham. Med ett innser jeg at det er like før det rabler for meg. Jeg holder munn og lytter til uglene. Jeg er sulten igjen.

Vinteren kommer sigende innover fjellheimen og jeg har begynt i likhet med fuglene å vandre sørover. Min fantastiske hjerne klarte å konstruere et par meget fungerende truger av et par grener og sener fra et elgekadaver jeg fant ved en steinrøys. Jeg vandrer tankefull og beskjegget med månen som min følgesvenn. De villeste fantasier blander seg sammen i nattemørket og former en ny mann. En slags ulv i fåreklær. Et monster nærmest, med meninger som i samtlige samfunn ville blitt sett på som høyst forkastelige. Jeg var kongen av jorda. Livets nedbryter. Ja, jeg var meg selv.

Skjegget hviler nå på brystkassen. Jeg har sluttet å følge med på tiden. Det kan hende år har gått. Sommer igjen. For sliten til å skrive.

Dette var loggen til en mann som valgte å ta seg et friår etter ungdomsskolen kjære klasse. Jeg som rådgiver her på skolen finner det ytterst nødvendig at dere nøye planlegger fremtiden deres mens dere enda har muligheten. Ikke tenk på skolen som en anstalt. Prøv heller å se for dere en stige som står lent inntil en hylle. Og på denne hyllen ligger det så mye penger og rikdom som tenkes kan. Hvert trinn er et år på skolen. Se for deg at du har leddgikt, eller heller MS. Hvert trinn er et helvetes (unnskyld språket, men jeg må virkelig nå inn til dere) slit mot den evige lykke. Jeg har virkelig troen på dere. Prøv å ikke gruble for mye over det dere ser. La det suse forbi som stripene på motorveien. Svelg det dere leser. Ikke tygg på det. Smaken kan faktisk være ren gift for dere. Bare ta teksten ovenfor som eksempel. Terje var den rolige gutten i klassen. Han som stille i sitt bakerste hjørne satt og studerte. Studerte klasserommet og gjenstandene. Ja til og med sine egne medelevers oppførsel. Flink på skolen var han. Han fikk bare gode karakterer, men valgte å ta seg en pause for å lære litt på egenhånd. Jeg kaller det å kaste bensin på bålet. Lov meg at dere nå skriver ned tre ønsker på hva dere kan tenke dere å bli etter noen trinn i stigen min. Tomas er ikke her i dag heller ser jeg så jeg får bare spare meg de tastetrykkene på dataen og la vær å sende ham denne PDF'en. Ha en fin helg folkens, så ses vi igjen på mandag.

Tomas sitter innelåst i en kjeller i nabobyen. Og der blir han til han er 23 år. Han mangler Tidsbegrep og er blek i huden. To år etter skriver han en selvbiografi som igjen bare året etter blir filmatisert. Tomas gikk fra nederste trinnet på stigen til det øverste uten å lese så mye som en eneste bokstav. Han har bosatt seg på kysten av California og lever et luksusliv flertallet bare kan drømme om. Minnene er der, men han er blendet i rikdommen. Frelst.

EN TRIVELIG AFTEN



Så satt vi der da. Satt og prata om livet.
Følelsen av misplassering og påtvingt helvete lå og ulmet i bakgrunnen. Jeg befant meg i midten av avskummet. Dem som snakka om verden og dem med svara på vårt opphav. Jeg var kvalm. Kvalm av deres tilstedeværelse. Deres evige forsøk på å lage meg. De ubetydelige ordene fra deres skitne munner. Jeg skalv.

Verten byr meg på en pils. Jeg takker ja. Det var utrolig godt med en halvliter nå etter en hard helg. Følelsen av dynamikk setter mitt egentlige meg på prøve. Jeg smiler, ler og prater apatisk om hverdagslivet mens tankene mine seiler sin egen sjø blant larver, planter og møkk.

Han ser på meg med de likbleke øynene sine og sier ting. Jeg vet ikke hva han vil frem til, men nikker og sier ja. Med andre ord; jeg driter en lang marsj i hva han vil oppnå.

Han vifter med armene sine og flakker med blikket. Han vil så gjerne være høydepunktet For det er jo tross alt han som har bedt oss dit. Hjem til sitt skalkeskjul. Hjem hvor tiden spiser ham levende. Dit lyset setter tydelige spor i et skada individs skjøre liv. Han er høflig.

Pupillene hans... Sorte hull i fremtidens ansikt. Laget av to hjelpeløse aper. Døpt av helvetes egne voktere.

på randen av armageddon
sitter jeg og
krysser mine fingre
for at evighetens standhaftige klør
skal festes
i dem jeg er
mest glad i

Total Ødeleggelse kom nettopp til å oppdage en ny blogg på det store internettet:






http://hildegunn.bloggnorge.com/

Her inne kan du lese om en stakkarslig liten jente som har løsningen på alle verdens problemer. Hun er bastant. Hun er som en død svigermor på vei opp av graven for å gjøre sine verste stunt. hun er Gud.

Vi har skumlest litt gjennom de overintelligente innleggene hennes som kanskje er på nivå med Stephen Hawking's bok A Brief History of Time.

Hun prater om narkotikapolitikk, sosialismen(som hun så intenst frykter) og tja om livet selv. Selv om hun sliter litt med å formulere seg ordentlig med mange skrivefeil, ja så får hun nå hvertfall sagt det hun mener. Og gud hjelpe den som sier henne imot.

Det slår oss ganske kraftig at en så liten jente som spiser, bæsjer(dritten hennes lukter minst like jævlig som vår vil jeg tro) og sover kan ha svaret på alt... Kanskje er hun Gud på ordentlig? Fins Gud?

Vi gleder oss uansett masse over dette smaragdfunnet av en septiktank og hun har sikret seg en trofast leser som vil forlenge livet.

Terningkast 6

LIVET ER HERLIG?

Fra verandaen kan jeg se ned til havet.

Det er midt på natten og ikke en sjel er å se. Grantrærne vugger sakte frem og tilbake i den varme vårvinden. En slags dans i mørket. I huset nedenfor bodde Karl inntil han forlot teaterstykket sitt på soverommet sist lørdags ettermiddag. Jeg kan allerede se ugresset begynne å spire for snart å kvele det Karl en gang brant for. Det gikk ikke en eneste dag der jeg ikke kunne se den krokete skruen krype rundt i hagen på alle fire i håp om å oppnå perfeksjonisme. En rusten trillebår blir opplyst av en flakkende hagelykt og etterlater meg et minne for livet.

Jeg tenner meg en sigarett og lener meg tilbake i stolen. Klokken er 03:40 og jeg er alene. Alene med meg selv. Med jevne mellomrom vandrer jeg sjeleløst inn på kjøkkenet og fyller på kaffekoppen. Livet er herlig.

Ute på fjorden kan jeg se fergen bruse mot sitt mål. Den etterlater seg en vag og dyster durelyd som akkurat når meg hit jeg sitter før den stoppes i fjellveggen like bak huset mitt. Det er nå blitt morgen og folk har våknet fra skjulestedene sine. Jeg fisker opp en ny sigarett fra lommen og lar hånden gjøre det den har gjort i 15 år nå.

Til høyre for meg kan jeg se nabokona i stuevinduet nærmest sveve frem og tilbake over gulvet med nybrettede klær i armene. Kort tid etter kan jeg se herr Jensen komme frem fra mørket. Håret hans står til alle kanter og øynene hans bærer preg av forfall. Det er frokost hos familien Jensen. Igjen.

Resten av kaffen kaster jeg over rekkverket før jeg går inn i stuen og slår på radioen. Morgennyhetene. En ellers rolig og avslappet stemme ødelegges med svineinfluensahysteri, krig og fordervelse. Jeg demper volumet og går mot kjøleskapet.

Eggene sprakk litt idet jeg la dem i kjelen, men de er ennå intakt. På bordet står nystekt loff blant sine gode venner; smør, salt, skinke og melk. Livet er herlig.

Klokken er allerede blitt 09:00 og det er på tide å forlate redet noen timer.

Ute står solen halvveis på himmelen og fuglene er i full gang med å ubevisst skape vårstemning blant bygdas innbyggere. Jeg plystrer muntert mens jeg bekymringsløst vandrer rakrygget nedover mot sentrum. Forbi alt og alle. En glassmester hilser med hatten og ønsker meg en god dag. Jeg smiler tilbake og trasker videre nedover mot kroa som ligger vegg i vegg med biblioteket. Det er helt tomt for betalende kunder, kun en liten flokk duer som hakker i seg restene av frokosten til dem som har et litt for godt sovehjerte. Jeg bestiller meg en kaffe og setter meg ved bordet i skyggen. Livet er perfekt.

Forbi meg farter kjente og ukjente. Alle er dem små spikre i dette samfunns falleferdige bærebjelke. Jeg liker dem.

En gruppe skoleelever kommer valsende forbi meg her jeg sitter. Den rungende latteren fra prepubertale stemmebånd får meg til å minnes den gang jeg var på deres alder. For en gjeng kjeltringer vi var. Jeg trekker på smilebåndet og går inn for å hente påfyll.

Bak kasseapparatet står Nina og bretter servietter rundt bestikk som hun igjen legger i noen små kurver. Nina ser alltid så elegant ut. Hun har jobbet her så lenge jeg kan huske. Jeg fyller koppen med rykende varm kaffe og går rolig tilbake mot ytterdøra. Det er da det skjer. Et høyt brak fyller rommet og jeg slipper kaffekoppen i gulvet. Nesten som på film ser jeg koppen dale i slow motion mot bakken der den knuser og etterlater seg en brun dam og biter på gulvet. Jeg snur meg brått og får se Nina liggende på magen ved disken. Uten å tenke springer jeg bort for å hjelpe henne. Forgjeves. Hun lå der stiv som en pinne med et forvrengt uttrykk i ansiktet. Jeg finner frem mobilen og ringer 112.

Det gikk ikke mange minuttene før ambulansen var på plass. Alle de skuelystne menneskene ble pent bedt om å trekke seg tilbake. Inkludert meg. 30 sekunder senere ble hun erklært død. Årsak: Hjerteinfarkt.

Med et mørkt slør over sinnet mitt forlatert jeg kafeen.

Ute er det nå helt tomt for folk og solen er tilldekket av mørke skyer. En atmosfære tilnærmende lik en solformørkelses dunkle skumring og med en kjølig bris som fikk nakkehårene i giv akt. Jeg drar hetta over hodet og stikker hendene dypt ned i lommene mens jeg vandrer med rolige skritt nedover mot fergekaien.

Pisset mitt skummer i vannkanten mens jeg tenker på Nina og hennes strevsomme hverdag for å oppnå det målet hun var dømt til å jobbe mot fra dag èn. Et fiktivt samspill for å bli en av alle. Et speilbilde av sine forfedre. Forgjeves. En måke stuper i havet like foran meg og fanger en liten fisk. Jeg beundrer dens presisjon og simple agenda før jeg klatrer opp steinrøysa og går min vei uten å se tilbake.

Vel hjemme igjen setter jeg meg ned ute på verandaen og kikker utover fjorden. Naturens fargespill dysser meg i søvn blant mygg og fluer.

Jeg drømmer jeg står nede på berget ved sjøen og fisker. Det er midt på sommeren og en varm vind stryker meg i håret. Ute på havet kan jeg se de store ringene fra en vakende sjøørret fare utover og forsvinne i solens blendende lys. Sluken min lander like ved, men forgjeves. Etter mange mislykkede kast, reiser jeg meg og blir stående å betrakte den fine utsikten over fjorden. En mørk skygge kommer plutselig seilende over meg fra intet og et lite svisj høres. Jeg kikker opp og blir nesten slått i bakken av synet. Like over meg ser jeg en mektig havørn seilende i luften. Med et vingespenn på godt over meteren stuper den ned mot havet, tar en kjapp bue og seiler lydløst videre bare noen cm. over havflaten. Jeg er bergtatt der jeg står og beundrer denne skapning i mange minutter før den tar en krapp sving og blir borte rundt odden. Jeg snur meg og starter å gå opp mot huset mitt igjen, men idet jeg kommer til stien som går gjennom den tette vegetasjonen av brennesler kan jeg ikke lenger se hjem. Stien blir lengre og lengre samtidig som vegetasjonen blir tettere og tettere. En svimlende følelse får meg til å legge meg ned på bakken hvor horder av maur og biller kommer kravlende over meg. Uansett hvor mye motstand jeg vil gjøre, klarer jeg ikke røre en finger og jeg våkner ikke før den siste billen har dekket synet mitt.

Jeg har ofte sånne drømmer av denne typen. Drømmen starter kanskje med en idyllisk og stemningsfull situasjon og følelser av glede, håp og kjærlighet. Deretter raser det hele som et kortus, og ondskap, død og fordervelse får meg til å bråvåkne med hjertet i halsen. Noen ganger forsvinner drømmene i mange måneder. Ja kanskje år. Så kommer de tilbake igjen når jeg minst venter det. Verre enn noensinne. Det virker som at hjernen min samler til seg alle inntrykk og følelser jeg opplever daglig for så å kaste det i en blender styrt av mørkets fyrster. Ingrediensene frykt og avsky blir forsiktig mikset inn og så er den klar. En mikstur ferdig blandet inni min knakende hjerne, klar til å drikkes psykisk og forderve mitt eget sinns ellers rolige og balanserte orden.

Oppkastet mitt treffer gressplenen der jeg nå henslengt over rekkverket står med to fingre i halsen. Langefingeren kiler forsiktig borti drøvelen og kroppen trekker seg raskt og hardt sammen og det stikker i mellomgulvet. Lyden av en halvdød giraff kommer fra meg og litt vannaktig væske renner ut. Det gjør vondt. Magesekken min er tom, men jeg vil alikevel kaste opp mer. Jeg kjenner at det fins noe mer der inne som ikke hører hjemme her. Jeg tørker tårene, går inn i stua og legger meg på sofaen med en sigarett. Livet er jævlig.

Jeg blir liggende her i noen timer å stirre opp i taket å lete etter kjente former og figurer blant kvistene i takpanelet. Jeg finner et ansikt, en hund og et ekorn. Og det er nå det skjer. Alt jeg har blitt lært og alt av min oppfattelse blir slått under beina på meg og jeg havner på fosterstadiet. En stakker mann i 30 årene sitter nå i sin chesterfield og aner hverken ut eller inn. Han tenker på da han var inni sin mors trygge vegger av slim. Duftene av kroppsvæske og skjede setter følelser i sving hos ham og han brister i gråt. Med foldede hender ber han og trygler for sitt liv. Han vil tilbake. Tilbake dit solen aldri skinner. En èn gang stolt og stilfull person er nå blitt ødelagt. Et individ av de sterke ligger nå på gulvet i fosterstilling og hater. Hater alt og alle. Han som ikke kjente sin mor og far. Bastarden av fremtiden. Det svake ledd i Odd Fellows-kjeden. Et fortrengt minne i en junkiemammas skitne sinn. En fortvilet gråt kveles brått av dobbeltløperens kraftige smell.

Her sitter det litt av en mann og hviler. Hviler seg i sitt hjem. Med hjernen på veggen og dagsrevyen på tv'en.

Ute er det nå blitt morgen. Og de resterende folkene i landsbyen skal snart begynne gårsdagen igjen. Det er bare et spørsmål om tid før dem alle sitter lydløst og alene.

Et dødsbo er til salgs. Og sirkelen fortsetter nok en gang. Livet er herlig.

.