KJÆRE DAGBOK!

Idag våknet jeg til lyden av piskende regn mot soveromsvinduet. Ble sittende og se på fjernsyn noen timer. Hodet mitt føltes litt som en liten søppelkasse der jeg satt og stirret. Ble ganske fort overfullt kan du si. Hadde jeg sittet et par minutter lenger, ja da hadde øynene mine blitt firkantet. det sa min mor. Men innerst inne tror jeg nok at hun bare skremte meg med dette. Bedre og være på den sikre siden.

Tiden spiser meg levende i denne allerede råtnende fuglekassen. Plankebitene fulle av muggsopp. Et bunnløst svelg synes mellom sprekkene i gulvet. Jeg blir dårlig. All verdens skadedyr kikker ut fra veggene. Det stinker fra lufta jeg deler med resten av folket. Sjukdom, død og fordervelse. I et nymoderne leilighetskompleks sitter jeg, en utvasket sjel. teknologiske, mekaniske og keramiske hjelpemidler. Lydene borer seg inn i skallen min. Etterhvert forsvinner de.
I 3.etasje dugger det på en liten glassrute. Maurene haster rundt der nede blant biler, hus og rottene. Alle frykter vi rottene. Dem bringer sjukdom og lidelse. Rottene trives i vårt selskap. Sier det dere noe? Menneskene er som en slags organisk magnet for alt det vonde. Vår egen hjerne er skyld i alt som plager oss. Slå av bryteren min noen. Slå den av slik at jeg atter kan høre fuglenes sang, og ikke mer enn det. Slå den av så jeg kan glemme de meningsløse ordene og alle assosiasjoner til alt og alle.

Gjemt i en hule sitter jeg. I tetteste granskogen.
Skal snart spise meg mett, legge meg og stå opp igjen. ikke mer enn det.

-Jarle- 21.09.2009


År 3046 e.v.f.u.a.k.v.f. (etter vi fant ut at Kristus var fake):


"Haha!" "Skallbjørg!" "Sjekk ut schizo-skriftrullen fra 2009 e.kr da!"
"Mye tyder på at dette var nok et tilfelle av sosialt tilbakeholdenhet og på grensen til datidens forvrengte syn på narsissisme!" "Kvelt av sine egne tanker!"
"Stakkars individ...."

REISEN

"Se en kanin!"

"BANG!"

Røyken steg opp fra munningen på den dobbeltløpige hagla til Reidar. Han tørket kaldsvetten av pannen og skuet bort på den vettskremte samboeren sin Marit.
"Jeg har sagt det tusen ganger før!" "De der helvetes dyrene bør holde seg jævla langt unna huset mitt!"
Marit sa ikke et ord.
Hun trasket langsomt over den gjengrodde plenen og inn i campingvogna.
"Dumme kjerringjævel!" Mumlet Reidar lavmælt før han satte seg i hengekøya og bånnet dagens fjerde boks med varm Budweisser. "For et endeløst leven!" Sukket Reidar. "Et bunnløst sort hull med en apetitt av uante dimensjoner". "Forbanna søppeldynge av en landsby jeg befinner meg i!" Reidar foldet de utslitte hendene sine og plasserte dem like over det høyeste nivået på den hårete ølvomen sin. Truckercapen som var utvasket for lenge siden dro han godt nedover øynene sine og ble liggende henslengt der til solnedgang.

Med dette forlater jeg Reidar og hans forutbestemte liv og seiler videre over byen. Blinkende lys i nattemørket. Bilene tuter, men mitt sinn forblir fokusert. Det er som om jeg blir trukket mot noe. Uten å vite hva.

Et nymalt stakittgjerde med gresset betydelig grønnere på andre siden. Det piper i kjettingene på huskestativet. Skifersteinene som gedigne fotspor mot inngangsdøra. Jeg er inne.
På et nylagt flisegulv ligger en kvinne med vidåpne øyne. Enda et offer for tilfeldighetens sylskarpe klør. Barnegråt høres ovenfra. Fremtidens nye problem. Alene i natten. Frarøvet sitt opphav. Løgnen som hovedingrediens i det allerede ferdige produktet. Underernært.

ABC
lær deg det
og aldri vil du
igjen
få fred

HAIR WE GO



Det gror hår over hele meg. Skoger svart dekker min bleke hud. Og det blir bare mer og mer. Det vokser ting PÅ meg. Ganske fascinerende egentlig. Kanskje vokser det for og skjule den jeg egentlig er. Kanskje blir det kaldere fremover i tiden.

Hvis jeg tar bort håret, kommer det igjen. Kraftigere og tykkere enn før. Kan dette være for å ta igjen det tapte? Livet er som et hårstrå . Kort eller langt.

Barbermaskinene tar dem av dage på et blunk, men de vokser opp igjen. Og de er sterkere. En slags reinkarnasjon. Hårsekkene kan fjernes samtidig som de kan bli betente. På samme måte som oss menneskers sjel. Betennelsen en besettelse. Helvete.

I disse glamourøse dager lempes det ut med alle mulige metoder på og bli kvitt dette håret. Krem, voks, salver og laser. Alt skal bort! Det står så fint i butikkvinduene når det er salg. Det skal bort. Og vi vil ikke se det igjen. Nybarberte kvinner dansende på skjermen. Glatte lår, legger og armhuler. Hårløse aper. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker det best sånn. Hadde jeg derimot vokst opp i en tid hvor hårete beist av noen kvinnfolk gikk ravende rundt i gatene, ville jeg nok ledd kraftig av dagens glattbarberte forknoklede kjøttstykker. Det er klart at det fins fordeler og ulemper med det og ha hår og ikke. For eksempel om en skulle være så uheldig og komme litt for nært st.hansbålet, ville nok en hårløs person ha mye større sjangse å unngå brannskade. Også i store folkemengder i en tid der våre klær ikke var i bruk. Da vil jeg tro at svetten ville fungere som en viktig faktor for å kunne gli gjennom.

Det sies at håret vokser selv etter at man har forlatt dette skallet vi trasker rundt i. Det råtner ikke heller. Det er med et stort spørsmålstegn jeg spør hvorfor vi er så ivrige på å fjerne dette håret. Kanskje frykter vi det. Innerst inne i det mørkeste kammeret av sjelen. Babyer viser klare tegn på dette. De viser ofte stor avsky/skrekkslagenhet ovenfor store, hårete og beskjeggete mannfolk. Vi vokser det fra oss etterhvert som med alt annet som setter tydelige preg på oss der og da.

Som mine siste ord i denne saken vil jeg bare si at vi kjemper en allerede tapt kamp. Håret er kommet for å bli. Med mindre du lider av skallethet eller er hårløs av genetiske eller kjemiske årsaker, vil hårstråene dine bli din siste identitet.

P.S. Ser dere en person der ute som er skallet, råder jeg dere til å kikke litt ekstra over skuldrene deres. De har frigjort seg fra dette helvete og vil gjøre alt i sin makt for og trykke dere lengre ned i denne søla dere allerede befinner dere i.