LIVET ER HERLIG?
Fra verandaen kan jeg se ned til havet.
Det er midt på natten og ikke en sjel er å se. Grantrærne vugger sakte frem og tilbake i den varme vårvinden. En slags dans i mørket. I huset nedenfor bodde Karl inntil han forlot teaterstykket sitt på soverommet sist lørdags ettermiddag. Jeg kan allerede se ugresset begynne å spire for snart å kvele det Karl en gang brant for. Det gikk ikke en eneste dag der jeg ikke kunne se den krokete skruen krype rundt i hagen på alle fire i håp om å oppnå perfeksjonisme. En rusten trillebår blir opplyst av en flakkende hagelykt og etterlater meg et minne for livet.
Jeg tenner meg en sigarett og lener meg tilbake i stolen. Klokken er 03:40 og jeg er alene. Alene med meg selv. Med jevne mellomrom vandrer jeg sjeleløst inn på kjøkkenet og fyller på kaffekoppen. Livet er herlig.
Ute på fjorden kan jeg se fergen bruse mot sitt mål. Den etterlater seg en vag og dyster durelyd som akkurat når meg hit jeg sitter før den stoppes i fjellveggen like bak huset mitt. Det er nå blitt morgen og folk har våknet fra skjulestedene sine. Jeg fisker opp en ny sigarett fra lommen og lar hånden gjøre det den har gjort i 15 år nå.
Til høyre for meg kan jeg se nabokona i stuevinduet nærmest sveve frem og tilbake over gulvet med nybrettede klær i armene. Kort tid etter kan jeg se herr Jensen komme frem fra mørket. Håret hans står til alle kanter og øynene hans bærer preg av forfall. Det er frokost hos familien Jensen. Igjen.
Resten av kaffen kaster jeg over rekkverket før jeg går inn i stuen og slår på radioen. Morgennyhetene. En ellers rolig og avslappet stemme ødelegges med svineinfluensahysteri, krig og fordervelse. Jeg demper volumet og går mot kjøleskapet.
Eggene sprakk litt idet jeg la dem i kjelen, men de er ennå intakt. På bordet står nystekt loff blant sine gode venner; smør, salt, skinke og melk. Livet er herlig.
Klokken er allerede blitt 09:00 og det er på tide å forlate redet noen timer.
Ute står solen halvveis på himmelen og fuglene er i full gang med å ubevisst skape vårstemning blant bygdas innbyggere. Jeg plystrer muntert mens jeg bekymringsløst vandrer rakrygget nedover mot sentrum. Forbi alt og alle. En glassmester hilser med hatten og ønsker meg en god dag. Jeg smiler tilbake og trasker videre nedover mot kroa som ligger vegg i vegg med biblioteket. Det er helt tomt for betalende kunder, kun en liten flokk duer som hakker i seg restene av frokosten til dem som har et litt for godt sovehjerte. Jeg bestiller meg en kaffe og setter meg ved bordet i skyggen. Livet er perfekt.
Forbi meg farter kjente og ukjente. Alle er dem små spikre i dette samfunns falleferdige bærebjelke. Jeg liker dem.
En gruppe skoleelever kommer valsende forbi meg her jeg sitter. Den rungende latteren fra prepubertale stemmebånd får meg til å minnes den gang jeg var på deres alder. For en gjeng kjeltringer vi var. Jeg trekker på smilebåndet og går inn for å hente påfyll.
Bak kasseapparatet står Nina og bretter servietter rundt bestikk som hun igjen legger i noen små kurver. Nina ser alltid så elegant ut. Hun har jobbet her så lenge jeg kan huske. Jeg fyller koppen med rykende varm kaffe og går rolig tilbake mot ytterdøra. Det er da det skjer. Et høyt brak fyller rommet og jeg slipper kaffekoppen i gulvet. Nesten som på film ser jeg koppen dale i slow motion mot bakken der den knuser og etterlater seg en brun dam og biter på gulvet. Jeg snur meg brått og får se Nina liggende på magen ved disken. Uten å tenke springer jeg bort for å hjelpe henne. Forgjeves. Hun lå der stiv som en pinne med et forvrengt uttrykk i ansiktet. Jeg finner frem mobilen og ringer 112.
Det gikk ikke mange minuttene før ambulansen var på plass. Alle de skuelystne menneskene ble pent bedt om å trekke seg tilbake. Inkludert meg. 30 sekunder senere ble hun erklært død. Årsak: Hjerteinfarkt.
Med et mørkt slør over sinnet mitt forlatert jeg kafeen.
Ute er det nå helt tomt for folk og solen er tilldekket av mørke skyer. En atmosfære tilnærmende lik en solformørkelses dunkle skumring og med en kjølig bris som fikk nakkehårene i giv akt. Jeg drar hetta over hodet og stikker hendene dypt ned i lommene mens jeg vandrer med rolige skritt nedover mot fergekaien.
Pisset mitt skummer i vannkanten mens jeg tenker på Nina og hennes strevsomme hverdag for å oppnå det målet hun var dømt til å jobbe mot fra dag èn. Et fiktivt samspill for å bli en av alle. Et speilbilde av sine forfedre. Forgjeves. En måke stuper i havet like foran meg og fanger en liten fisk. Jeg beundrer dens presisjon og simple agenda før jeg klatrer opp steinrøysa og går min vei uten å se tilbake.
Pisset mitt skummer i vannkanten mens jeg tenker på Nina og hennes strevsomme hverdag for å oppnå det målet hun var dømt til å jobbe mot fra dag èn. Et fiktivt samspill for å bli en av alle. Et speilbilde av sine forfedre. Forgjeves. En måke stuper i havet like foran meg og fanger en liten fisk. Jeg beundrer dens presisjon og simple agenda før jeg klatrer opp steinrøysa og går min vei uten å se tilbake.
Vel hjemme igjen setter jeg meg ned ute på verandaen og kikker utover fjorden. Naturens fargespill dysser meg i søvn blant mygg og fluer.
Jeg drømmer jeg står nede på berget ved sjøen og fisker. Det er midt på sommeren og en varm vind stryker meg i håret. Ute på havet kan jeg se de store ringene fra en vakende sjøørret fare utover og forsvinne i solens blendende lys. Sluken min lander like ved, men forgjeves. Etter mange mislykkede kast, reiser jeg meg og blir stående å betrakte den fine utsikten over fjorden. En mørk skygge kommer plutselig seilende over meg fra intet og et lite svisj høres. Jeg kikker opp og blir nesten slått i bakken av synet. Like over meg ser jeg en mektig havørn seilende i luften. Med et vingespenn på godt over meteren stuper den ned mot havet, tar en kjapp bue og seiler lydløst videre bare noen cm. over havflaten. Jeg er bergtatt der jeg står og beundrer denne skapning i mange minutter før den tar en krapp sving og blir borte rundt odden. Jeg snur meg og starter å gå opp mot huset mitt igjen, men idet jeg kommer til stien som går gjennom den tette vegetasjonen av brennesler kan jeg ikke lenger se hjem. Stien blir lengre og lengre samtidig som vegetasjonen blir tettere og tettere. En svimlende følelse får meg til å legge meg ned på bakken hvor horder av maur og biller kommer kravlende over meg. Uansett hvor mye motstand jeg vil gjøre, klarer jeg ikke røre en finger og jeg våkner ikke før den siste billen har dekket synet mitt.
Jeg har ofte sånne drømmer av denne typen. Drømmen starter kanskje med en idyllisk og stemningsfull situasjon og følelser av glede, håp og kjærlighet. Deretter raser det hele som et kortus, og ondskap, død og fordervelse får meg til å bråvåkne med hjertet i halsen. Noen ganger forsvinner drømmene i mange måneder. Ja kanskje år. Så kommer de tilbake igjen når jeg minst venter det. Verre enn noensinne. Det virker som at hjernen min samler til seg alle inntrykk og følelser jeg opplever daglig for så å kaste det i en blender styrt av mørkets fyrster. Ingrediensene frykt og avsky blir forsiktig mikset inn og så er den klar. En mikstur ferdig blandet inni min knakende hjerne, klar til å drikkes psykisk og forderve mitt eget sinns ellers rolige og balanserte orden.
Oppkastet mitt treffer gressplenen der jeg nå henslengt over rekkverket står med to fingre i halsen. Langefingeren kiler forsiktig borti drøvelen og kroppen trekker seg raskt og hardt sammen og det stikker i mellomgulvet. Lyden av en halvdød giraff kommer fra meg og litt vannaktig væske renner ut. Det gjør vondt. Magesekken min er tom, men jeg vil alikevel kaste opp mer. Jeg kjenner at det fins noe mer der inne som ikke hører hjemme her. Jeg tørker tårene, går inn i stua og legger meg på sofaen med en sigarett. Livet er jævlig.
Jeg blir liggende her i noen timer å stirre opp i taket å lete etter kjente former og figurer blant kvistene i takpanelet. Jeg finner et ansikt, en hund og et ekorn. Og det er nå det skjer. Alt jeg har blitt lært og alt av min oppfattelse blir slått under beina på meg og jeg havner på fosterstadiet. En stakker mann i 30 årene sitter nå i sin chesterfield og aner hverken ut eller inn. Han tenker på da han var inni sin mors trygge vegger av slim. Duftene av kroppsvæske og skjede setter følelser i sving hos ham og han brister i gråt. Med foldede hender ber han og trygler for sitt liv. Han vil tilbake. Tilbake dit solen aldri skinner. En èn gang stolt og stilfull person er nå blitt ødelagt. Et individ av de sterke ligger nå på gulvet i fosterstilling og hater. Hater alt og alle. Han som ikke kjente sin mor og far. Bastarden av fremtiden. Det svake ledd i Odd Fellows-kjeden. Et fortrengt minne i en junkiemammas skitne sinn. En fortvilet gråt kveles brått av dobbeltløperens kraftige smell.
Her sitter det litt av en mann og hviler. Hviler seg i sitt hjem. Med hjernen på veggen og dagsrevyen på tv'en.
Ute er det nå blitt morgen. Og de resterende folkene i landsbyen skal snart begynne gårsdagen igjen. Det er bare et spørsmål om tid før dem alle sitter lydløst og alene.
Et dødsbo er til salgs. Og sirkelen fortsetter nok en gang. Livet er herlig.
.
