TIDENES MORGENDAG

Klokken var syv om morgenen og jeg hadde nettopp våknet av den irriterende vekkerklokken min. "Jobb nå igjen!" tenkte jeg, mens jeg i halvsvime slengte på meg de nærmeste klesplaggene jeg fant.
På kjøkkenet lå tomflaskene slengt fra lørdagens festing og en halvkvalmende stank av gammal øl trengte seg inn i neseborene mine. "Jeg rydder når jeg kommer hjem"...
Et kaldt pizzastykke som jeg fant på kjøkkenbordet ble fort ferdig i microbølgeovnen.
En rask tur på do, og jeg kunne komme meg avgårde.

På den venstre skoen min var det et lag av noe som kunne minne om størknet oppkast. Jeg tar den på.
Utenfor leiligheten ved parkeringsplassen, står sykkelen min som jeg i alle år har hatt.
Førerkortet hadde jeg utsatt hvert år."Får vel begynne på det til neste sommer kanskje". "Blir så jævlig å øvelseskjøre i dette været". Dette var noe jeg i alle de siste 6 åra etter jeg fylte 18 i 2001 hadde sagt til meg selv og andre.
Jeg setter meg forsiktig ned på sykkelsetet, i håp om at hemoroidene har forsvunnet. Forgjeves.
Som om noen hadde kjørt en Rambokniv direkte inn i anus på meg , vrir jeg meg i smerte. Klarer såvidt å holde skrikene inne. Blodåren i pannen blir synlig. Jeg står og trør hele veien til jobb.

Da jeg endelig kommer frem, ser jeg sjefen stå utenfor å røyke. "Den jævla slavedriveren!" Tenker jeg. Et hat bygger seg opp fra mitt ødelagte indre. Jeg går inn på postkontoret og finner plassen min.
Så var det bare å vente. Vente på de usle kundene som har fått det for seg at de kan behandle meg på en hvilken som helst måte.
Det tar ikke mange minuttene fra jeg har satt meg til rette, før dagens første kunde kommer inn.
Hun var vel midt i 20 årene. Slank, markerte kinnbein og blondt hår. Pen syns jeg hun var, men jeg kan se det for meg hvordan hun kommer til å se ut når hun er gammel, så jeg lar vær å prøve meg på henne.
Hun skulle sende et brev til Italia. Jeg gir henne frimerkene. Hendene hennes skjelver idet hun fomler etter lommeboka i sekken. "Så stressa hun ser ut til å være, har hun sikkert ikke fått pult på år og dag". Tenker jeg og ler inni meg.
Hun betaler for seg og går med raske og bestemte skritt mot utgangsdøra.
I det hun går ut døra, kommer det enda en kunde.
Han er høy, brede skuldre og har tatoveringer oppover armene. Han så ut som en sleip jævel for å si det rett ut.
Jeg smiler og sier god dag med den høfligste tonen jeg kunne klare å få meg til å lage den dagen.
Han bare nikker og sier: "20 frimerker takk!"
Det rykket i en sene i halsen min. Hvem faen trodde han jeg var? En slags jævla robot?
Alt svartnet for meg. Det neste jeg husker er at jeg sitter her.. "Så mr. politi". "Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg nettopp har gjort?"

"Du har snudd livet ditt på hodet for å si det på den enkle måten!"

Men skal jeg gå inn i detaljer gutten min, så hoppet du over skranken med brevpressa, slo mannen fordervet, mens du ropte noe om at du hadde fått nok av dette livet som en av samfunnets roboter. Du dro ham så med inn på bakrommet, hvor du rev ut offerets øyne og holdt de mot dets forslåtte kropp, mens du skrek: "Ser du hva du har gjort??!!" "Ser du hva du har gjort, din stakkars faen??!!"

STEMPLET SINNSYK I GJERNINGSØYEBLIKKET

Dagens dikt



HJEMME IGJEN

i spøkelsesbyen sitter jeg
og forfaller
stillheten kveler meg sakte
en luftlomme i hinsidighetens kalde kroker
et rottereir
mitt hjemsted

personlighetene
lenger borte
enn noensinne
en utdøende art
naturens grønne skoger omkring
skjuler et mørke av dødelig opphav
en forråtnelsesprossess på heftig koffeinrus
paller
spiker
og lyden av maskinene

klokken syv
et endeløst virvar en liten stund
stille
og klokken blir tre
nå er det best å gjemme seg
parasittene kommer
for å smitte meg

HVEM HVA HVOR



Jeg vil gjette at det hadde gått minst to timer siden jeg satte meg ned på bergkanten med fiskestangen vel plassert i min høyre hånd. Det blåste kaldt og små bølger av høstkaldt vann dunket forsiktig i fjellveggene rundt meg. Jeg prøvde å holde øynene mine festet mot duppen som så vidt var å skimte der ute i elementet, men ga opp etter drøye fem minutter. Refleksjonene i vannflaten forstyrret sinnets oppfatning av den hvite plastdingsen. Istedet tente jeg meg en sigarett og lente meg godt til rette mot en moselagt stubbe som en gang var starten på et frodig eiketre. Jeg var mutters alene. Og jeg elsket det.

Lenger ute i horisonten kunne jeg se den tykke kveldståken komme sigende nedover dalsøkkene. Den slynget seg om grantrærne og forvrengte det klare bildet jeg først så da jeg satte meg ned. Det var som om jeg hadde krøpet inn i et Kittelsen-maleri og at jeg ventet på alskens overnaturlige skapninger skulle tre frem fra skumringen. En ugle ulte som et krigshorn fra en fordums tid, etterfulgt av ravners skjærende skrik mot månen.

Med ett rykket det kraftig i fiskestangen. Jeg reiste meg brått opp og sveivet som om det skulle være det siste jeg gjorde. Denne fisken måtte være diger. Nå kunne jeg se den hvite duppen der nede i dypet. Jeg halte og dro. Og det var idet fangsten min brøt vannflaten jeg mistet både munn og mæle. En iskald følelse for nedover ryggen min og jeg stivnet til som en saltstøtte. Dere kommer ikke til å tro det jeg nå skal fortelle....

Opp fra innsjøens mørke dyp, halte jeg opp den rareste fisken jeg noensinne har sett. Den var riktignok overnaturlig stor til en ferskvannsfisk å være, men ikke nok med det. Den hadde menneskeaktige øyne som var festet til et hode som kunne minne noe om en slags krysning av sjiraff og fisk. Selve kroppen var avlang og dekket av en type pels hvor vannet prellet av i perleformer. Den var uten finner og hadde en svart og rød slørhale. Jeg fikk sjokk og satte meg ned igjen med ansiktet begravd i håndflatene.

Jeg satt slik en god stund. Helt til jeg skvatt til av en menneskehoste.Der lå den med wobbleren i kjeften og stirret på meg. "Du vet ikke hva du nettopp har stelt i stand!" Hveste den. Jeg kunne kjenne en kløende varme krype nedover lårene mine. Jeg var livredd. "H-hv-hva faen sier d-du?" Stammet jeg frem. "Løft meg opp så skal du få se" Svarte den stille. Jeg bøyde meg ned for å løfte opp dette fremmede vesen og akkurat idet jeg grep om den pelskledde kroppen dens, smalt det i hodet mitt. En eksplosjon av ild og gnister sendte meg utover i det sorte intet. Striper av lys var det eneste jeg kunne se rundt meg. Varmen svei i øynene, men kroppen var helt handlingslammet. Det var som om noen styrte meg. Alt av selvkontroll var nå et vagt minne fra fortiden. Uten tidsbegrep ble jeg sugd mot noe stort og ukjent. Det smalt igjen og alt ble stille.
Bekmørkt og isende kaldt. Der var jeg. Eller var jeg? Jeg kunne såvidt skimte noe som bevegde seg der ute. Jeg festet blikket mot det.

Der satt jeg da. Alene i ukjentheten og stirret. Og Gud hjelpe meg hva jeg fikk se...

Jeg fikk se en gammel mann vandrende nedover elvebredden. Alt rundt ham visnet bort i det han beveget seg fremover. Et pulserende teppe av likormer fulgte ham. Samtidig besto omgivelsene av diverse kortfilmer med absurde budskap om fred på jord. Det regnet bamser uten øyne. Lukt av brente vafler var i lufta og lyden av potetgull som knuste i munnen var supersonisk. Jeg brakk meg i vemmelse.
Det ble svart igjen og en munter sang hørtes. Jeg klarte såvidt å presse frem et lite smil, men så smalt det igjen. Denne gang ble big bang beskrevet i form av noter. Jeg lyttet til skapelsen. Det blødde fra mine ører. Og jeg sank om.

Siden har ingen hørt fra meg. Ikke meg selv en gang. Så det er med dette jeg sender ut denne flaskeposten til hvem som måtte finne den. Hvis det er noen der i det hele tatt. Er jeg her? Kanskje jeg bare er energi fra et dødt menneske? Mye tyder på dette. Og dette tyder ingenting. Hva er dette for noe makkverk? Jeg har hengt meg opp folkens. Ser dere det. Jeg klarer ikke stoppe å skrive. Det er som om noen drar i tråder og hendene mine følger etter. Ja dette er en digital flaskepost. Jeg bestod ikke svenneprøven i treskjæring. Hva skal jeg gjøre? Jeg har en hagle i garasjen. det er mange folk på kjøpesenteret på mandag.

http://13541.vgb.no/2009/09/17/i-dag-fjerner-jeg-henne-fra-facebook/




Klikk deg inn her hvis du vil lese den gripende historien om en åndssvak kjerring som føler at venninnen ikke lenger bryr seg. Dramaet topper seg når hun nevner at hun nå etter en lang tid skal manne (kvinne?) seg opp til å slette henne fra FACEBOOK!

Her har vi med et psykisk misfoster å gjøre.
En dame hvis hengslete skuldre bavianiserer henner armer. Sittende i sitt hjørne. Knaskende på alskens angst og psykosedempende piller.

Henda i været for deg! Tiden er inne for å kåre kvasiuniversets antiskapning. The prize is yours. Wear it with pride.

SØKNAD




Kjære deres majestet. Jeg søker med dette brevet om tillatelse til å bli lobotomert.

25 år har jeg spradet rundt på dette tilsølte vegg til vegg teppet vi kaller vår jord. Jeg har sett nok. Og jeg har hørt nok. Alt det de lærte meg, hva skulle jeg med det? De sa at 2+2 er 4. At ballen er rød. Jens er 21 år og bor i Oslo sa de og. Hva i helvete?

Et lite nøste av ulla til en sjuk sau. Alle ordene..... Meningsløse. Klokken 4 er det middag. Klokken deres majestet. Fy faen jeg er lei av klokken. Et fortærende bilde på når og da. Et sort hull oppslukt av sin egen antigravitasjon. En blytung byrde på mine skjøre skuldre. Jeg må vekk. Utebli. Jeg vil se verden med objektive øyne. Gjerne i 3.person flertall.

Tidevannet har kommet og gått. Månen provoserer meg daglig med sin tilstedeværelse. Regnbuens helvetesild har meg nådd for siste gang. Jeg vil bli en baby igjen. Et intetanende spedbarn.

Så om du kongen av noreg kunne titte litt under skjørtet på moder jord og anskaffe en sterkere retardert innbytterspiller. Så er jeg der for deg konge. Konge. Et merkelig ord på et simpelt menneske. Hva i helvete er det du skal være? Du er en jævla destruktiv organisme. Du driter, runker, pisser og spyr som alle andre. En hjernevaska zombie er du konge.
men ikke bry deg om ordene konge. De er like ubetydelige som deg selv.

Du skal bli om til jord konge. Dine medmennesker skal skitne seg til med deg. De skal spille sin sæd på deg. Og du ser ikke UT!