KAPITTEL 1: BEGRAVELSEN
Jeg husker det som om det var i går jeg sto foran speilet på badet og forsøkte å få til noe som lignet på en slipsknute mens tankene mine stormet inni hodet. Klokken var halv tolv på formiddagen og resten av familien satt klare og ferdigpyntet i bilen og ventet på meg. "Pynte seg for en død mann." Tenkte jeg bittert idet jeg tråkket ned hælene på dresskoene og slengte igjen ytterdøra. Det var vel det nærmeste en høyere status farfar noensinne kom. Dresskode på avslutningsfesten. Sminke. Jeg skjemtes litt da jeg satte meg i bilen.
Utenfor kirken vrimlet det av sortkledde mennesker av begge kjønn. Den stramme lukten av billig parfyme og etterbarberingsvann ga meg en slags kvelningsfornemmelse idet jeg smøyg meg gjennom folkemengden. Ved inngangsdøra sto farmor og hilste på alle som hadde kommet for å vise sin respekt for den mannen som lagde pappa. Hun ga meg en varm klem og viste meg hvor jeg skulle sitte. På første rad. Min egen VIP-billett til en åpen kistebegravelse.Dagen kunne ikke ha blitt bedre. Jeg fant meg da til rette etter en stund på den harde trebenken og plasserte skosålene på varmerøret under setene som da jeg gikk på barneskolen. Det tok ikke lang tid før lukten av halvsvidd gummi lå i lufta.
Kirkeorgelet startet og presten kom til syne der fremme. Han stilte seg ved kisten og sa noen ord om avdøde før han leste noen vers fra bibelen som igjen ble følelsessatt av det helvetes orgelet. Etter en del 3.16 og 3.12 eller hvilke vers det var kan være det samme, gikk pappa og hans søsken frem og hentet kisten. Jeg kunne se farfars kritiske ansikt stirre på meg med lukkede øyne idet dem bar ham forbi meg og ut på kirkegården. Vi andre fulgte etter. Et dødens folketog.
Vel fremme ved graven flokkes alle tett om hverandre rundt kisten. Noen gråter i et lommetørkle mens noen legger blomster ved siden av, eller kaster en avklipt rose ned til farfar. Den velkjente frasen "av jord er du kommet, til jord skal du bli og av jord skal du igjen oppstå", leser presten mens han kaster litt jord på kisten som er på god vei ned i graven. "På gensyn farfar" sier jeg inni meg og blåser litt varme i fingrene.
Like etter bisettelsen var det duket for familiemiddag hjemme hos farmor for de aller nærmeste. Her skulle det spises hjemmelagde kjøttkaker fra farfars selvskrevne kokebok og en liten lysbildefremvisning fra hans liv i sine yngre dager skulle fremvises. Her ble det både latter og tårer fra de aller fleste. Litt senere utover kveldingen hentet onkel et par flasker Johnny Walker. Grønn. Det at flertallet innad i familien er glad i det sterke er ikke til å stikke under en stol. Vi ble sittende hele natten og småprate, mine onkler og jeg. Vi snakket om livet og døden. Alle var vi enige om hvor idiotisk det hele er. At en mann skal stå ved samlebåndet dag ut og dag inn til han stuper, for så å byttes ut med en ny stakkars og fortapt sjel. Vi var oss selv en liten stund denne natten, før jeg forlot dem sovende i hver sin toseter vel vitende om at dem begge står plassert bak hver sin maskin førstkommende mandags morgen. Jeg sukket oppgitt før jeg forsvant ut døra.
Ute var det begynt å bli lyst igjen og jeg kunne såvidt skimte noen tegn til liv i noen av bygdas stuevinduer. Jeg gikk med raske steg hjemover mot huset for å unngå å bli oppdaget av sladrekjerringer og det som verre er. Da jeg endelig hadde kommet meg hjem og ned i stresslessen, kom tankene sigende på meg. Var farfar stolt av meg før han døde? Kom han seg til den der himmelen han alltid prata så godt om? Jeg vred meg i stolen og følte et kaldt drag i rommet. Jeg tror ikke på gjenferd, men jeg kunne ikke unngå å tenke tanken akkurat der og da. Etter noen minutter med grubling lot jeg tv'en overdøve stillheten i rommet. "Nyere forskning antyder at det er viktige psykologiske faktorer å vurdere når du gjør et valg av matvarer" var det siste jeg hørte før jeg falt i dyp søvn.
KAPITTEL 2: STØVSUGEREN
I den siste tiden har jeg vært på jakt etter ny støvsuger. Den gamle må være godt over 15 år og har ironisk nok blitt stående i kjelleren og samle støv. Jeg tror det var det høye turtallet som fikk meg til å sette den fra meg. En sliten Electrolux D730 fra midten av 80-tallet. Jeg fikk den av mamma da hun endelig tok seg råd til å oppgradere til en mer moderne og stillegående type. Etter en del søking over internettet kom jeg da omsider frem til en som passet for meg og bestilte den i postoppkrav. Ellux ZB2906, var navnet. Den var oppladbar og en fryd for både øyne og ører. Bare det å slippe den der plagsomme ledningen gjorde valget mitt betraktelig lettere. Jeg hater ledninger. Ikke var den spesielt dyr heller. For bare rett over tusenlappen har hele rengjøringsseansen blitt en lek for meg. Jeg kan lytte til musikk mens jeg snor meg som en slange rundt i rommet og utsletter hele kolonier av hybelkaniner. Nå støvsuger jeg annenhver søndag. Det er ganske rart hvordan støvsugeren har inntatt de tusen hjem opp igjennom årene. Jeg undres på om Hubert Cecil Booth var klar over at han var på vei til å forsyne den vestlige verdens kvinner med det viktigste hjelpemiddelet siden dildoen. Jeg plasserer Ellux fint under trappa og skifter pose på henne.
