fredag, januar 05, 2007

PÅ FERIE

Jeg ser inn i dødens vindu.
Skyggene glir over dette øde landskapet vi en gang kalte vår jord.
Dypets skodde er kommet for å bli.
En ny tid råder.
Dyrets tid.

"EGIL!" "NÅ ER DET TID FOR MEDISIN!"

"Helvetes søster Anna!" Tenkte jeg høylytt inni meg.
Har virkelig ti år gått så fort?
Jeg husker det som om det var i går det hendte da de kom for å hente meg.
Glimt fra de hvite frakkene og den hemmende følelsen av å bli lagt i tvangstrøye preger meg fortsatt .
Jeg var ung og uerfaren på den tiden. Lite visste jeg at det å hente lemmer fra kirkegården i håp om å rekonstruere den velproporsjonerte onkelen jeg aldri hadde, skulle vise seg å bli bygdas skitne hemmelighet.

Venner har jeg både fått og mistet her inne bak de myke veggene.
Like borte i hjørnet sitter Hans og hamrer det stakkars lille hodet i veggen. Han mistet søsteren sin da han var 13 år gammel. Stakkars jævelen la skylden på seg selv og har ikke snakket siden.
Og lar man blikket flytte seg mot høyre, ser man Frank.
En liten innsnevret psykopat ville vel de fleste der ute kalt ham, men jeg vet bedre enn som så.

Frank er en rolig fyr når du treffer ham for første gang og han er ganske så innestengt i seg selv.
Han opplevde sin far kvele lillesøsteren hans med en sykkelslange da han var 11år. Et intenst raseriutbrudd ble utløst og alle disse 11årene med mishandling og faenskap hadde skapt et helvetes farlig, hemningsløst og kaldblodig lite monster. Frank grep tak i en hammer som lå på hyllen i kjelleren der ugjerningen fant sted.
Hammeren ga et lite vått sukk etter seg da den penetrerte farens kranium. Farens øyne ble trillrubde og han ba om tilgivelse. Desverre så var ikke tilgivelse lengre i Franks natur. Den forsvant ca. den dagen i 1991 da faren hadde beskyldt ham for å knuse en ølflaske i kjøleskapet. Straffen ble som så at Frank måtte tilbringe resten av dagen uten å si et eneste år. Ja det høres kanskje ikke så fælt ut, men nevnte jeg at faren sydde igjen kjeften på stakkars guttungen?

Frank hentet en limtvinge.
Nå satt faren i en dam av blod med skallen i limtvingen og gråt for sitt liv. Forgjeves.
De fant ham dagen derpå og Frank ble sendt hit og dit blant psykiartriske hjem, og her sitter han idag.

De fleste her inne holder seg et stykke unna karen, men jeg snakker titt og ofte med ham.
Vi snakker ofte om døden, og livet etter.