Duskregnet stryker meg iskaldt i ansiktet mens jeg går nedover mot byen. Timer har passert på det indre uret, mens jeg egentlig bare har vært ute i drøye ti minutter. Bare det å være ute blant de som kaller seg mine medmennesker gir meg frysninger nedover den magre ryggen min. Tankene kommer sigende. Jeg tenner meg en røyk og glemmer alt en stund. Alene i høstmørket vandrer jeg videre, mens jeg tenker.
Tenker på en fremmed fortid hvor menneskenes ansikter er ugjenkjennelige. En tid der sjukdom og fordervelse hersker. Det finnes ingen sol som lyser opp det grå. Hver dag er en evig kamp mot seg selv uten mål og mening. Ødelagte bygninger som siluetter mot fullmånens blekende lys. De engang grønne og så frodige enger er nå oppspist av larver og ligger råtnende i horisonten.
En uutholdelig stank ligger som et kvelende teppe over et sønderknust samfunn hvor drap, voldtekt og mishandlig er en daglig kost for alle og enhver.
Mens jeg fortsetter turen min trer jeg sakte inn i en transelignende tilstand. Sakte men sikkert tråkker jeg over grensen og inn i denne fantasidimensjonen og begynner og se. Jeg ser kvinner og barn løpe som ville hunder omkring. Dype tjern fylt til randen av sortmalte lik. Et engang standhaftig og frutbart tre ligger her foran mine spinkle bein. Mosegrodd og besatt av alskens ukjente sopparter. Kvistene knekker ikke lenger under mine fotsåler, de surkler. En ekkel sevje bobler utover jordskorpen og jeg brekker meg i glede.
Blikket mitt flakker ut over denne ødelagte jorden. På en forvitrende murvegg ser jeg noe jeg kjenner såvidt igjen. Et navn. Obama. Skrevet med ekskrementer i tykke og fyldige blokkbokstaver. Menneskenes store håp kun et stinkende navn på en forlatt murvegg. Jeg skrattler. Ekkoet mitt kastes frem og tilbake mellom stygge fjelltopper og lander ved en halvveis nedbrent kirke. Korset er borte og alle gravene er skjendet. En blomstrende lekeplass for bakterier og parasitter. Jeg kysser bakken og entrer kirken.
Fra alterstolen henger det fem oppspiste mennesker. Alle har dem hver sitt skilt hengende rundt halsen. Et for Jesus, et for Gud, et for Buddha, et for Odin og et for Satan(fanden selv). Med ett ser jeg månelyset reflekteres fra en metallignende gjenstand like bak jesus. Jeg går nærmere og skjønner nå hvor korset var blitt av. Ormer, igler og all slags åtseldyr kom rennende ut fra jesusmannens rektum idet jeg dro frem korset. Jeg svelget oppgulpet hardt og konsentrert. Essensen av magesyre tirret meg i to sekunder før jeg var tilbake utenfor kirken. Der sto jeg en stund og betraktet dette guds hus. Ravner og gribber svevde høyt over meg i mørket. Skyggene deres var som sorte laken blåsende i vinden i det våte brune gresset.
En vind fra en ensom grav pustet meg i nakken. Jeg trakk den møllspiste kragen på frakken godt opp mot haken og satte meg på en rimfrosset sten. Den innbilte hemoriden sprakk på sekundet. En kjedereaksjon av ild, kulde og døende følelser blåste meg tilbake i virkeligheten. Jeg tørket fråden fra munnvikene og innså hvor jeg var. Jeg var på torget uten å ane noe som helst om hvor lenge jeg hadde stått der. Eimen av urin slo meg nærmest i bakken. En kløende følelse i skrittet fikk meg til å trekke litt i den våte dongribuksen før jeg satte meg stille ned på benken og kikket på de blemmede hendene mine. Befengt av sårskorper og betennelse.
Pillebrettet knitret på vei opp fra baklommen. Tomt.
