TANNVERK

En intens smerte skyter gjennom jekselen på høyre side av kjeften min idet jeg tygger over brødskiven. Smerten brer seg gjennom hvert eneste bein i hodeskallen og livsgnisten svinner hen like fort som den var kommet.
Jeg plasserer albuene på bordet og presser håndflatene mot kjeven. "Helvete!" Tenker jeg.
Følelsen av hat, smerte og død senker seg over det allerede ødelagte sinnet mitt.
Som et hjerte av friskeste sort, banker det i tannen. Hvert bank er et steg nærmere fortapelse.
Rundt i kjøkkenet har mor satt frem nisser og engler siden det snart er jul. Jeg føler meg hånet og bespottet av de glade fjesene i vinduskarmen. Det svartner for meg og nissene ligger i biter på gulvet.
Medisinskapet henger på veggen like om hjørnet på kjøkkenet. Jeg ransaker det. Ibux, Paracet og Fanalgin.
I en uvisshet ringer jeg legevakta for å spørre om doseringer og farer.
Maks døgndose: 2300mg ca. Jeg tar litt mer.
Svimmel. Kvalm. Men fortsatt smerter.
Det ringer på.
Forsiktig tumler jeg meg mot ytterdøra og åpner.

Skallen imploderer nesten idet døra går opp.

"Glaadee juul, helligee juul eengleer daaleer need i skjuul!"

Som om noen kjørte en fiskekrok i det fordervede tannkjøttet mitt, ramlet jeg om.
Nå hadde jeg fått nok. Drevet av smerte og ondskap, røsket jeg inn hele hurven av de jævla julebukkene. kneblet hver eneste en av dem og kastet dem i kjelleren.
Nå skulle jeg lage en adventskalender bygda aldri kommer til å glemme.
I verkstedet i kjelleren finner jeg hammer, sag, saks og papir.
På tide å gjøre noe for en gangs skyld. Tannverken ligger på ventemodus mens mørket kontrollerer meg.

Etter en drøy time med snekring og saging har jeg fått opp en 24-hyllers veggseksjon med skap.
I hver hylle, et barns kroppsdel jeg legger.
I den 24, tomhet.
Den svarte sprittusjen bruker jeg til å numerere hver eneste "luke".
Så var det bare å vente.....

Det hviner i hjulene på den eldgamle mustangen da den kommer inn innkjørselen min..
Anne er ganske så fin der hun kommer trippende i finstasen mot huset.
Det lille barnet i meg smiler av forventing.
Anne likte middagen jeg hadde laget i dag.. Hennes nydelige lepper uttalte noe som "Jeg visste ikke at du var så flink på kjøkkenet!" "Du overasker meg stadig!"
Om hun bare visste hva hun konsumerte.
Hennes godkjennelse av måltidet pirret meg og jeg var over henne...
En time senere var vi ferdige i sengehalmen og jeg bandt et bind foran øynene. Altså ikke et bind som i libresse men ja. Dere vet hva jeg mener.
Jeg førte henne sakte ned i kjelleren.
"Å så fint!" "Har du gjort alt dette for meg?" "Å! Jeg elsker deg!"
Jeg smiler lurt og venter på reaksjonen.
Den oppegående og bestemte Anne jeg engang kjente kunne nå sammenliknes med en skrøpelig 80åring fanget i en sexy 30årings velformede kropp.
Likblek i ansiktet og med skummende spytt i munnvikene segnet hun om ved mine bein.
Luke 1 var åpnet og det var 23 dager igjen til julaften.

NOK ER NOK

Nå hadde jeg tatt imot dritt lenge nok fra den helvetes krakilen nedi gata.
Noe måtte gjøres og det fort!
Jeg samlet sammen mine kjæledyr og rev dem i stykker. Fant frem nål og tråd og sydde den varmeste jakken i hele denne usle verdens historie. I natt skulle et liv gå tapt. Og et nytt gjenoppstå.
Klokken var vel 2330 da jeg ankom eiendommen hans.
Jeg dirket opp låsen på den brede massive grinden av herdet stål. "Den rike jævelen!" Tenkte jeg, og fortsatte mot ytterdøren.
Stlle som en død mus, listet jeg meg bortover terassen og klatret inn det halvåpne vinduet.
Styggen var det første blikket mitt møtte. Han lå der i den fancy himmelsenga og drømte sine søteste drømmer.
Et bredt glis bredte seg i ansiktet mitt da jeg fomlet etter sprøyten i lomma.
Huden hans føltes lett som en pannekake å penetrere med nåla og før han rakk å åpne øynene, var han i min makt.
Han lå der stille og fulgte med. Kroppen hans ble øyeblikkelig lammet, men hans sinn var intakt.
Jeg fant frem skalpellen og skar av ham ansiktet. Gikk mot toalettet for å føre av.
Da jeg var ferdig tørket jeg meg bak med det avrevne ansiktet og kastet det i dass...
På kjøkkenet fant jeg salt og sitronsyre. Jeg helte på stakkarens ansikt og kunne se lidelsen i øynene hans. Han ville skrike, men til ingen nytte. Stemmebåndet lå på gulvet nå.
Jeg slet ut styggens øyne og kjente en tendens til ereksjon da jeg fikk se likheten mellom et anus og de tomme øyehulene i offerets skalle. Glidemiddel trengtes ikke her nei.

OLAV

Det var en gang en liten gutt som het Olav.
Olav var en staut kar som jobbet for kongen. Det var mye arbeid å gjøre på kongsgården, så Olav hadde det ofte veldig travelt.
Så kom det en dag i Olavs liv, hvor han møtte en nydelig smørblond budeie som han ble stupforelsket i.
Dagene ble lange og arbeidet han utførte ble tyngre og tyngre over all tenkingen på denne setersbudeia.
Månedene gikk og Olav tenkte mer og mer på henne. Til slutt gikk han til Kongen for å spørre om fri. Det fikk han, i bytte mot en pelskåpe lagd av ekornpels.
Olav hastet mot skogen med pil, bue, kniv, nål og tråd.
Dagene og nettene gikk og Olav drepte alle ekornene i skogen. Han flådde dem for hånd og satt under en stor eik og sydde og sydde.
Nå var pelskåpen ferdig.
Endelig fikk han fri.
Olav dro hjem og pakket nistepakken og festet den på en gren og dro mot øst. Ha hadde nemlig hørt budeien snakke en østlig aksent.
Olav gikk over fjell og gjennom skog. Han gikk lengre enn langt.
Til slutt kom han da frem til landet i øst. Han begynte å spørre seg frem etter den nydelige kvinnen.
Han spurte alt og alle, men ingen hadde sett henne.
Olav satte seg bedrøvet og sliten ned på en stein med hodet i henda.
Sittende på denne steinen ble han vel i noen drøye stunder, helt til han hørte en stemme som sa: "jeg kan hjelpe deg!"
Han trodde ikke sine egne ører. Olav kikket rundt seg, men ingen var og se.
"Her, nede på bakken, ved steinen!"
Han kikket forsiktig ned ved steinen og fikk øye på en liten dverg som lå og hvilte seg. Dvergen var mindre enn minst og hadde den spinkleste stemme.
Olav lo litt inni seg da han fikk øye på stakkaren, men klarte likevel holde maska og prate litt med dvergen.
De pratet sammen en stund, helt til dvergen plutselig sa: "spis meg, så skal du finne din kjærlighet!"
Forskrekket reiste Olav seg fra steinen. Men han klarte ikke å løpe der i fra. Inni hodet hørte han ennå dvergens ord: "spis meg, så skal du finne....din kjærlighet!"
Som om noen dro Olav tilbake og førte hånden mot dvergens kropp, fanget den og plasserte den i munnen.
Olav fant litt vann og svelget dvergen som en tablett.
Tiden gikk og Olav følte seg rarere og rarere. Nå kunne han ikke gå rett eller prate skikkelig.
Han sjanglet seg innover i skogen uten å ane fred eller fare. Dette minte litt om den gangen han hadde stjålet litt av gamlefars spesiallagde hostemedisin.
Det ble mørkt og Olav kom til seg selv. Hvor var han hen?
Han kjente ikke igjen hverken sted eller lukt.
En lukt kunne han kjenne igjen. Han hadde ført av på seg selv. Det rev i neseborene hans.
Plutselig glemte han alt, han fikk øye på budeia. Han løp mot henne og ropte: "Stopp!" "Vent!" Hun snudde seg og ventet. Tok i mot Olav med åpne armer.
De var endelig ett.
Olav tok henne med hjem til kongsgården og stelte henne vel og bra.
Dagen kom da Olav og budeia bestemte seg for å få barn. De elsket hett og lenge i skogholtet og lå ved hverandres side til neste dag.
Den rareste lukten vekket Olav neste dag. Lukten av død og forråtnelse.
Han dunket forsiktig i budeia, men ikke noe svar. Han snudde henne, og til sin store forskrekkelse fant han liket av hans 15år gamle adopterte datter som hadde omkommet under en grøtspisingskonkurranse for 2-3 uker siden.
Olav spydde og spydde, ut kom dvergen med ett smil om munnen. "Nå har du gjort det!" lo dvergen og forsvant i løse luften.
Olav gråt og bar seg. Et stakkars nervevrak han nå var blitt.
Stille og forsiktig tok han med datteren hjem og balsamerte henne. Han kunne ikke grave henne ned igjen enda. "Hva ville folk si om de så meg grave opp min datters grav?" Tenkte han.
Olav isolerte seg inne på annekset på kongsgården i måneder, en lapp på døren leste: "Hold dere unna!" "pest!" "Vend om!"
I den niende måned hørte han lyder fra datterens kropp. Han gikk bort og pirket forsiktig i den med en pinne, og før han rakk å si "matmangelihundremeterskogen" krøp det en liten illeluktende vanskapning ut fra datterens tørre innskrumpende vagina.
Olav ble helt ifra seg. Han styrtet mot verktøykassen i håp om å finne noe å ta sitt eget liv på. Det eneste han fant var en skrutrekker. Han stakk ut sine egne øyne. Nå slapp han å se jævelskapen og kunne late som om det var hans egen lille friske sønn.
De levde sammen i dager og netter. Helt til sønnen kom i tenårene. Det var på tide å forlate redet og klare seg selv.
Olav som nå var en gammel blind mann, merket ikke sønnens forsvinning og døde der i gyngestolen helt alene. Mat for larver og dyr han ble.
Sønnen, gikk mot kongens hus og banket på.
"Kom inn!" ropte kongen.
Han gikk inn.
Alle blomster og dyr døde som fluer idet sønnen passerte dem.
Folk ble syke og likbleke.
Etter en time i kongehuset, var alt og alle døde. Sønnens appetitt vokste inni ham. Et kannibalistisk blodbad av verste sort ble til. Og sønnen ble god og mett.
Og er han ikke død, så sitter han der den dag i dag og gomler i seg fordervet menneskekjøtt.

snipp snapp snute så var dette sanne eventyret ute!

"Pappa!" "Ikke tull!" "Den er vel ikke sann??!!" "Vær så snill å la lyset på pappa!!"

"Hold kjeft avkom!" "Legg deg ned i senga før jeg smekker deg over det stygge trynet mamman din ga deg!"

"Men papp...AAAUUUUUÆÆÆ!!!" "Hold munn sa jeg!!" "Nå skal dere faen meg få smake knytteneven!!"

"Jeg vil ha mammaaaa!!""Uææææææhh!" "vil du ha mamman din, får du dra til helvete å hente henne tilbake fra hvor jeg sendte henne istad!"

MIN MAMMA, PAPPA.

Vekkerklokken ringte. Jeg spratt opp av senga og kledde på meg i en fei.
Det var endelig julaften.
Jeg kunne kjenne lukten av nybakte julekaker idet jeg gikk ned trappen fra loftet. Duften av juletreet var heller ikke å ta feil av.
Trappen fra loftet går i en liten sving, og ender nede i gangen hvor ytterdøren befinner seg. Skoene ligger fint og ryddig langs veggen og alt er bare vidunderlig.
Forsiktig åpner jeg døren for se ut om det hadde kommet snø. Et bredt glis drar seg forsiktig fra øre til øre da jeg får øye på det hvite 20cm tykke teppet som dekker hele hagen, som igår var grønn og brun av høstens og vinterens krefter. Alt var perfekt!
Fornøyd og bli, vandrer jeg inn i stua. På tven er den klassiske filmen Tre nøtter til Askepott. Jeg har alltid syns i ettertid at denne filmen er veldig rar, siden det er kun en stemme som snakker for alle personene.
Etter Askepott, kommer Donald Duck og mikke mus. Favorittene mine.
I timesvis blir jeg sittende foran fjernsynet, men så plutselig slår det meg. "Hvor er alle hen?"
Jeg hadde rent glemt at det var så uvanlig stille idag.
Blir stående å gruble litt før jeg går opp på loftet hvor soverommet til mamma og pappa er.
Banker forsiktig på døra. Ingen svar. "Mamma!?" roper jeg. Stille...
Jeg åpner døren på gløtt og kikker inn.
I sengen sitter mamma med et forvrengt uttrykk i ansiktet. Blå ringer omringet øynene hennes og fingrene var stive og kalde. Jeg blir livredd! "Mamma!!" Gråter jeg. Prikker henne på skulderen, men ingen reaksjon. I stedet faller hun som en tung sandsekk ned på gulvet, og en merkelig gurgling fra halsen er det eneste jeg hører...
Jeg strigråter i timesvis før jeg hører noen komme inn ytterdøra. "Pappa!" Tenker jeg, og løper ned.
Et sjokk slår meg i trynet. Det var pappa riktignok, men ikke slik jeg kjenner ham. Han var likblek og hadde en apatisk, nesten manisk mine i ansiktet. Han gikk å slepte på en sekk det rant noe rødt ut av.. Jeg fulgte stille etter ham ned på arbeidsrommet i kjelleren.. Her manglet alle maskiner og verktøy. Kun et tomt rom befant vi oss i.
Jeg sitter å følger med på pappa og det han driver på med.
Kvalmen kom fortere en en hest i parringstiden idet han åpner sekken. Ut renner det masse avskårne kvinnegenitalier og livmorekstrakt. Pappa, den dyktige håndtverkeren han er begynner å isolere rommet med livmorvegger og sprayer livmorekstrakt over hele rommet..
Dette tok han vel 2 timer før han deretter sveiset sammen masse navlestrenger som han festet opp til kjøleskapet, hvor han igjen hadde sprayet grundig med fordøyelsesvæske fra masse fluer han hadde holdt fanget i noen år, dette fikk maten flytende og lett for å gli ned navlestrengen.
Arbeidsrommet har aldri vært så varmt før.
Pappa har kledd seg naken og har skåret hull i navlen, hvor han festet den løse enden av navlestrengen. Nå var han klar for evig liv.
I fosterstilling i denne 15 kvadratmeters livmoren befant han seg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å se på... se på at pappa gradvis ble om til en diger skallet baby som livnærte seg gjennom en tre meters navlestreng fra kjøleskapet..
Årene gikk og pappa ble større og større... Jeg satt bare der stille og så på.
Så en dag hørte jeg surkling og drypping fra rommet, eller "livmoren"
"Herregud!" tenkte jeg. Det måtte være vannet som gikk. Endelig skulle jeg bli mamma igjen!
Du ser at alle disse årene med pappa i livmoren og min døde mor råtnende på loftet, klikket det litt inni meg et sted, og forvirrelsen og hatet, fikk meg til å innse at jeg var en dame. Eller rigtigere, min egen mor.
En god tid av ventingen gikk på å studere fødsler og jormødre rundt i landet, så nå var jeg utlært og en god praktiserende jordmor.
Jeg hastet mot livmoren, klar til å ta i mot. Det tok ikke lange tiden før pappa var vel ute. Han var ikke til å kjenne igjen der han lå på gulvet innsmurt i livorsvæske, slimhinner og blod.
Navlestrengen bet jeg over lettere enn å bite over en overkokt spaghettistrimle.
Pappa var på størrelsen med en elefant, men alikevel proporsjonert som en nyfødt baby.
Med ett kjente jeg et press i brystmusklene mine, og elver av melk rant nedover magen og ned i boxeren. "Gud har gikk meg egenskapen!" Tenkte jeg lykkelig og festet to enorme brystpumper på brystvortene. Andre enden av slangen gikk i pappas munn. Og før jeg visste ordet av det hadde han sugd ut all kroppsvæsken min og etterlatt et skrukkete rottespist kadaver som presten fant på ganggulvet tre dager etter. Pappa døde kort etter av næringsmangel, og mammas lik ble aldri funnet. Det ryktes at hun inngikk en avtale med djevelen selv, og går den dag i dag på denne jord å aborterer fostre om nettene når alle sover.
Ja det var alt! Nå går jeg over til den andre siden! Farveeeeeelll.

SKOLEDAGEN

"Kan du vennligst svare på spørsmålet mitt Lars?" Hører jeg læreren si.
Jeg setter meg rett i stolen, mens jeg febrilsk prøver å huske hva faen det var hun egentlig spurte meg om nå nettopp. Læreren stirrer på meg, det samme gjør alle andre i rommet. Angsten kommer. Jeg begynner å kaldsvette. Kjenner en indre skjelving. Jeg blir bare sittende uten å si et ord.
"Javel Lars!" "Kan du komme opp hit litt?" Spør læreren høyt.
Beina mine kjentes som gelè da jeg tumlet opp mot kateteret. Det var ingen tvil. Jeg befant meg i helvete.
Det skulle bli verre.
"Da skal du Lars få æren av å lese opp dette kapittelet for hele klassen!" "Nå får vi håpe at du følger bedre med fremover!" Sa læreren hånlig.
Jeg kjente tårene komme fra innsiden. Tuseners øyne direkte mot MEG. Leppene skalv som en lommevagina med innebygd vibrator. Jeg klarte ikke mer. Varmen fra urinen kom før jeg kunne handle. En mørk flekk kom til syne i dongeribuksen min som mor så absolutt skulle ha meg til å bruke akkurat i dag.
Latteren fra rommet sprengte nesten trommehinnene mine. I villt raseri og nedbrutt av skam, stormet jeg ut av klasserommet.
Jeg gråt.
Halve skolegården hadde jeg løpt da jeg hørte en stemme hviske. "Psst!" "Kom her!"
Jeg stoppet og snudde meg mot vaktmesterens kontor, som jeg syntes stemmen kom fra.
Riktig nok. Der sto han og vinket meg bort.
Av en eller annen grunn gikk jeg bort.
"Jeg fikk med meg alt som skjedde!" "Du ser du er ikke den første som får denne behandlingen av læreren din, fru. Hansen!" "Jeg har studert henne fra ventilsjaktene i årevis!" "Noe må gjøres!" "Lars!" "Dette er dagen!"
Jeg satt og hørte på hvordan fru.Hansen hadde ødelagt liv etter liv hvert år siden 1996 da hun satte sine ben på denne grunn.
Vaktmesteren og jeg satt i timesvis og snakket, mens vi ventet på at alle skulle dra hjem.
Klokken slo 15.00 og jeg våknet. Følte meg litt rar og sår i anus, men jeg brydde meg ikke noe særlig. Vaktmesteren lå der og smilte lurt til meg. Jeg smilte nyskjerrig tilbake.
Nå kunne jeg se henne. Hun kom mot oss. Dette kunne ikke bli bedre.
Jeg reiste meg opp, men ble raskt dratt ned igjen. Jeg kjente et slag mot bakhodet og alt svartnet for meg.
"Våkn opp!" "Våkn opp!" Hørte jeg noen si. Jeg åpnet øynene. Der sto både vaktmesteren og fru.Hansen å lo. Jeg kunne ikke røre meg. Tauet strammet rundt armene og beina.
"Nå lille drittunge!" "Din tid er kommet!"
Jeg var likblek av redsel og gråt og gråt.
Vaktmesteren sa jeg ikke trengte anstrenge meg om å rope på mor og far siden jeg var en bastard jævelunge av en horemamma. Og gud hjelpe meg, han hadde rett!
Idet jeg innså sannheten, kjente jeg en stikkende smerte i underlivet. Det var fru.Hansen som skar av meg penis med denne rustne skalpellen fra 1900-tallets naturfagstimer, hvor de nok hadde dissekert både hamstre og frosker.
Jeg ble påsatt en slags slange over hvor penis engang hang. Deretter ble jeg vist allverdens porno av alle klasser. Dvs. Dyre, barne,homo og hetero. Smerten forsvant litt da kåtheten kom frem, men ingen ereksjon. Fru.Hansen hadde nemlig koblet slangen inn i vaktmesterens penis, og den enorme erigerte gammelmanns penis kom til syne under frakken. Jeg var hans viagra.
Han hadde samlet blod fra elever i alle år inn i de svampelignende kammer som utvider seg idet blodet strømmer til penis. Hans penis var et monster. Og fru.Hansen var i ekstase. Hun sitret av kåthet. Jeg ble påtvunget å se på dette dyriske samleiet som varte i timesvis. Jeg var herved ødelagt.
Jeg satt fortsatt i stolen da vaktmesteren kom så det brakte i korridorene. Plutselig klarte jeg å få fri hendene. Fikk tak i kniven som var der like ved hvor jeg satt og skar meg lydløst fri fra stolen. Nå skulle de faen få betale, tenkte jeg. Jeg listet meg mot vaktmesteren. Krøp mellom bena hans og fikk øye på "sjøormen". Kniven lagde et sukk idet den skar gjennom blodårene. Det var blod overalt. Vaktmesteren seg om og var død.
Nå var det bare fru.hansen og meg. Jeg fant frem en gammel støvsuger fra et nedstøvet skap, rev ut støvposen og kastet den. Kjørte kniven inn mellom ribb-beina hennes og inn med støvposefrie støvsugeren i brystet hennes. Jeg stakk inn stikkontakten i veggen og trykket på ON. "Nå skal det faen meg renskes opp i dette hølet!" Skrek jeg og satte i å støvsuge å støvsuge. Fru.Hansen ble større og større helt til hun eksploderte med et helvetes smell. Det nye BIG BANG ble til. Og jorden ble reversert fra nå til begynnelsen og alle mennesker var dømt til å leve det samme livet på ny!

TINGEN

Jeg står her i mitt hemmelige rom i kjelleren og vet hverken fram eller tilbake.
Noe har skjært seg. Verden vil etter dette aldri bli som før...
I buret en skapning sitter. Jeg angrer... Om jeg bare kunne snu tilbake tiden.. Jeg har voldtatt moder jord.
Det var av ren nyskjerrighet jeg fanget en stakkars ape for så å genmanipulere litt på den og spleise den med denne giftige edderkopparten jeg anskaffet meg fra New Zealand.
Nå sitter jeg her med en livsfarlig giftig og aggressiv apekatt med 8 armer... Jeg gråter inni meg..
En kraft drar meg mot buret og lar meg åpne det.. Helvete er løs..
Kjære gud! Tilgi meg! Jeg var forvirret.....

"NEI ONKEL!!!" "IKKE TA MEG DER!"
Åh takk gud! Det hele var bare en drøm.. Lettet som bare det er jeg..
Nå skal det bli godt med frokost.
Jeg blander en liten skål med fitness frokostblanding og setter meg ned å ser Go' morgen norge på tv2.
Programlederne er som vanlig glade og opplagte.. Lurer på hva slags medikamenter disse frokost tv vertene går på.. De er jo konstant i godt humør og våkne.
Jeg fniser litt for meg selv av den rare drømmen jeg hadde..
Setter tven på mute og skrur på litt rolig musikk. Legger meg så bak i lenestolen.. Jeg blir stivfrosset av redsel...
I hjørnet i taket ser jeg det massive spindelvevet med en hårete jævel av en apekatt oppe... Den sitter der å knasker på det oppsvulmende liket til hushjelpen min... Jeg reagerer raskt og springer mot vinduet... Ser ut..De 20 etasjene ned har aldri gått så fort før...

Klokken var syv om morgenen og jeg hadde nettopp våknet av den irriterende vekkerklokken min. "Jobb nå igjen!" tenkte jeg, mens jeg i halvsvime slengte på meg de nærmeste klesplaggene jeg fant.
På kjøkkenet lå tomflaskene slengt fra lørdagens festing og en halvkvalmende stank av gammal øl trengte seg inn i neseborene mine. "Jeg rydder når jeg kommer hjem"...
Et kaldt pizzastykke som jeg fant på kjøkkenbordet ble fort ferdig i microbølgeovnen.
En rask tur på do, og jeg kunne komme meg avgårde.

På den venstre skoen min var det et lag av noe som kunne minne om størknet oppkast. Jeg tar den på.
Utenfor leiligheten ved parkeringsplassen, står sykkelen min som jeg i alle år har hatt.
Førerkortet hadde jeg utsatt hvert år."Får vel begynne på det til neste sommer kanskje". "Blir så jævlig å øvelseskjøre i dette været". Dette var noe jeg i alle de siste 6 åra etter jeg fylte 18 i 2001 hadde sagt til meg selv og andre.
Jeg setter meg forsiktig ned på sykkelsetet, i håp om at hemoroidene har forsvunnet. Forgjeves.
Som om noen hadde kjørt en Rambokniv direkte inn i anus på meg , vrir jeg meg i smerte. Klarer såvidt å holde skrikene inne. Blodåren i pannen blir synlig. Jeg står og trør hele veien til jobb.

Da jeg endelig kommer frem, ser jeg sjefen stå utenfor å røyke. "Den jævla slavedriveren!" Tenker jeg. Et hat bygger seg opp fra mitt ødelagte indre. Jeg går inn på postkontoret og finner plassen min.
Så var det bare å vente. Vente på de usle kundene som har fått det for seg at de kan behandle meg på en hvilken som helst måte.
Det tar ikke mange minuttene fra jeg har satt meg til rette, før dagens første kunde kommer inn.
Hun var vel midt i 20 årene. Slank, markerte kinnbein og blondt hår. Pen syns jeg hun var, men jeg kan se det for meg hvordan hun kommer til å se ut når hun er gammel, så jeg lar vær å prøve meg på henne.
Hun skulle sende et brev til Italia. Jeg gir henne frimerkene. Hendene hennes skjelver idet hun fomler etter lommeboka i sekken. "Så stressa hun ser ut til å være, har hun sikkert ikke fått pult på år og dag". Tenker jeg og ler inni meg.
Hun betaler for seg og går med raske og bestemte skritt mot utgangsdøra.
I det hun går ut døra, kommer det enda en kunde.
Han er høy, brede skuldre og har tatoveringer oppover armene. Han så ut som en sleip jævel for å si det rett ut.
Jeg smiler og sier god dag med den høfligste tonen jeg kunne klare å få meg til å lage den dagen.
Han bare nikker og sier: "20 frimerker takk!"
Det rykket i en sene i halsen min. Hvem faen trodde han jeg var? En slags jævla robot?
Alt svartnet for meg. Det neste jeg husker er at jeg sitter her.. "Så mr. politi". "Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg nettopp har gjort?"

"Du har snudd livet ditt på hodet for å si det på den enkle måten!"

Men skal jeg gå inn i detaljer gutten min, så hoppet du over skranken med brevpressa, slo mannen fordervet, mens du ropte noe om at du hadde fått nok av dette livet som en av samfunnets roboter. Du dro ham så med inn på bakrommet, hvor du rev ut offerets øyne og holdt de mot dets forslåtte kropp, mens du skrek: "Ser du hva du har gjort??!!" "Ser du hva du har gjort, din stakkars faen??!!"

STEMPLET SINNSYK I GJERNINGSØYEBLIKKET

Å RYDDE

Karl går rundt på rommet sitt og mumler for seg selv. Han grubler over hva han skal bruke denne helgen sin til..
Fra vinduet jeg ser ham.. Et lett bytte.. Foreldrene hans skal på en liten ferie på hytta deres..
Jeg er tålmodig.. Har vært fluefisker i snart 20 år nå, så er det noe jeg kan, er det å være tålmodig.. "Utrolig så lett det er å åpne buken på en fisk!" Tenker jeg..
Timene går og hans foreldre er på vei avgårde... De kommer aldri igjen... Jeg har vært bilmekaniker og ser du...

Jeg går inn. Døren er ulåst.

"Man trenger da ikke låse døra her i bygda!" sier alltid mamma. "alle kjenner alle!"...

Men i kveld er det anderledes...

Gangen var rotete. Skoene sto skjevt og et par klesplagg lå strødd utover på gulvet.
Telefonen står og blinker i laderen. Lyset får frem levende skygger oppover veggene og jeg får litt noia..
Nå går jeg opp trappen mot rommet der jeg vet at Karl alltid sitter.. Sitter å trykker på denne forpulte laptopen sin... Jeg kunne likeså godt hatt med en bongotromme å brølt samiske skjellsord uten at den bortskjemte drittungen hadde hørt meg komme.. Jeg har sett alt dette for meg i en drøm... Det er nå det skal skje.. Ingen vei tilbake..
Jeg pirker stakkaren på skulderen, men han bryr seg ikke... Det koker inni meg.. "Må bli kvitt avskummet!" Tenker jeg, mens jeg svetter som ost som har tilbrakt natten utfor kjøleskapet..
Karl sank sammen som en melsekk, da jeg dengte ham over hodet med aluminiumsballtreet.. Dette balltreet hadde en egen historie bak seg... Jeg var 5år og var med onkel på baseballkamp.
Vi satt fremmerst og jeg hadde fått autografen av favorittspilleren min.
Onkel Gunnar begynte å bli litt full ut i andre omgang.. Hans hender var overalt på meg.. Jeg ble livredd...

"SMACK!!!" Enda et slag i skallen til Karl... Kraniet ga etter seg ett knekk som fikk hele meg til å skjelve..
Jeg bar den livløse gutten ned i stua å begynte å partere ham.. Inn i kjøttkværna bar det og de saftigste karbonader ble til.. Jeg spiste meg god å mett den kvelden. Mitt selvbilde var styrket.. For nå.

PRESTEN

Nevnte jeg hva som skjedde med presten her om dagen?
Neivel..

Det var langfredag og solen steikte som aldri før på denne tiden av året...
Snøen som til vanlig lå som et kvelende teppe over bygda, var nesten svunnet hen.
Eksos og skorsteinsrøyk var noe man oftest kjente, men idag var alt annerledes, det var en ny mann i bygda.
Enok hette han. Han hadde en svært deilig kone og to barn på 10 og 13 år..
De var en kristen og velstående familie, som hadde flyttet fra storbyen og innover til landet.
Hver søndag gikk de i kirka, som kristenfolk flest, og det var nettopp denne søndagen det skjedde.

Etter at gudstjenesten var ferdig, benyttet de sjangsen og gikk for å hilse på presten vår, Arne.
De bød ham på middag og kaffe utpå kvelden.
Solen som til vanlig gikk ned i 7 tiden, stod fortsatt å steikte denne kvelden..
Presten kom vel i 19.30 tida og var kledd opp som om det var århundrets kalas han skulle i.
Han hilste på dem og gikk inn å satte seg i sofaen..
De hadde vel sittet der i vel 2 timer, da telefonen til Enok ringte. En digital fremstilling av spice girls - wannabe kjimte i deres ører.. "Ha meg unnskyldt et øyeblikk!" sa Enok og gikk ut i gangen for å ta den.
Han kom inn igjen 2min etter og sa han måtte på jobb.
Enok var brannmann, og det var en stor brann på vestkanten av bygda.. Han hadde en hel natts arbeid foran seg..
Han sa farvel og takk for besøket til Arne og dro avgårde.
Nå var det bare Arne og Anne igjen.
De satt og pratet og koste seg, til klokken ble 2300.. Presten gjorde seg klar til å dra, og akkurat idet han reiste seg, kom Anne mot ham. Hun slengte seg i armene hans og stønnet."ta meg Arne!"
Presten trodde ikke sine egne ører.
For å si det mildt. Troen hans betydde ingenting i dette øyeblikket.
De styrtet mot soverommet og hadde seg på alle måter..
De sovnet i armene på hverandre..

...Det var bekmørkt i rommet.... Arne følte seg rar i kroppen.. Lukten av svidd kjøtt trengte seg inn i neseborene hans..
Han kikket bort på digitaluret på nattbordet.. 01.76 viste klokken.. Han ble lysvåken og stiv av redsel.. 01.76??! Hva har skjedd?
Med ett kom lyset på.. I en stol midt på soveromsgulvet satt Enok med et apatisk uttrykk i ansiktet.. Men hvor var Anne?
Han kikket rundt i rommet, mens han kremtet: "Jeg kan forklare.. misforståelse.."
Enok klappet nevene sammen og Arne tidde bom stilt..
"Hvis det er Anne du leter etter, så er det forgjeves.." "den løse horen av en ussel kone ligger å godgjør seg nede i komfyren!" sa Enok rolig..
Arne gråt... Han ropte til Gud, men til ingen nytte..

"Gud har forlatt deg, slik som du forlot ham et par timer tidligere!" Sa Enok.
"Jeg gjør hva som helst!!" "Hva som helst!!" Gråt Arne..
"Hmm hva som helst?" Sa Enok lurt..

Arne sloknet av et slag i bakhodet...

Alt var tåkete...
Arne kjente noe inni seg...dypt inni seg..
Han ble livredd..
Ved siden av seg i dobbelsenga lå Enok og smilte.. Han forklarte hvordan han hadde dopet Arne og skåret ham opp og lagt den minste sønnen hans inni ham..
I taket hang den eldste sønnen.. Ansiktet var svulmende og hans øyne var borte..
Inni skallen var det plassert en lyspære.. "Fin lampe!" tenkte Arne(påvirket av dopet)..
Det ble mørkt igjen..

...Riiing riing!

Vekkerklokken ringte.. Arne våknet brått!
"Ah bare en drøm!" "Takk Gud" tenkte Arne.. han gikk ned trappen og fikset seg frokost..
Han kjente etter.. Han kunne på en måte kjenne han ble mindre innvendig på en måte... Og en lav smattelyd hørtes der inne i fra..
Han gikk mot medisinskapet og hentet stetoskopet og rektoskopet han hadde fått låne av byens lege for en stund tilbake da han og kona hadde et sexliv.
Han plasserte rektoskopet i anus og så var det på med stetoskopet.. En kald frysning gikk gjennom kroppen da det kalde stålet kom i kontakt med selve ringmuskelen..
"Dette er for mamma, pappa og broren min!" hørte han en barnestemme si..
Han sprang opp fra stolen, og klarte å skue digitalklokka på benken.. 01,210 sto det..
Levde han virkelig i nåtidens fremtid? Hadde bruddet mellom han og Gud virket inn på klokkesystemet? Eller var han fortapt i en annen dimensjon? Det fikk han aldri vite...
Han fant frem stikksagen og begynte med fingre tær og tunge.. kroppsdel for kroppsdel, ble Arne fattigere og fattigere..
De fant ham liggende i en dam av Blod,Oppkast,Svette,Urin,Avføring og sæd..
Han som til himlen skulle, nå i helvete befant seg..
Holdt i live ved hjelp av slanger, maskiner og gud vet hva... Udødelig han var blitt og barnets stemme han i all evighet hørte...

"Om bare mamma og pappa var for abort!" Var det siste presten Arne fikk seg til å tenke...

SYKDOM

Febernedsettende var det første som slo meg idag tidlig...Sterkt febernedsettende..
I en dam jeg våknet.. En dam av svette. Jeg kunne kjenne krampene komme...
Reiste meg og kledde på meg.
Så meg litt rundt uten å vite hvor jeg var eller hvorfor jeg var her..
Hallusinasjonene kunne jeg jo ikke akkurat ignorere..

En dame med et forvrengt uttrykk i fjeset sitter å strikker noe av sitt eget kroppshår.. Hun stirrer på meg som om hun ville frem til noe viktig, men forskrekket som jeg er, sitter jeg bare der.. Sitter der og bæder totalt..
Dama bryter plutselig ut i rytmiske spasmer.. hun er overalt.. Skjønner ingenting..
Ønsker jeg var død..

Akkurat i det jeg har tenkt å gi opp, forsvinner hun..
Lettet er jeg... Går inn på badet i medisinskapet.. Et kaldt gufs går gjennom meg...
I badekaret ser jeg en skikkelse liggende med ansiktet ned..
Angsten kommer igjen, men jeg klarer å holde maska.. Jeg snur på kroppen.. Det er akkurat nå det skjer.. Gråten kommer.. Men ingen tårer..Jeg kniper igjen øynene å ber til en Gud jeg aldri hadde hatt tillit til..

Igjen åpner jeg øynene, men jeg ser det fortsatt.. Min egen døde kropp med ett apatisk uttrykk i ansiktet liggende å flyte i badekaret..
Hva skjedde egentlig i går? Tenkte jeg..

SPEILBILDET

Brått jeg våknet ... klødde meg i bakhodet og tenkte, "Hva har skjedd?".. Tumler ut fra sengen og føler en varme.. Hadde jeg virkelig blitt så skremt at jeg hadde urinert på meg i det jeg bråvåknet? I en uvisshet skifter jeg boxer og fumler etter lysbryteren.. Øynene mine smelter nesten og renner ut idet det sinnsykt sterke lyset kommer på..

Igjen tenker jeg: "Var det virkelig nødvendig av meg å investere i denne 20 000 watts lyspæren?" jaja.. jeg går ut i gangen og rusler opp trappa for å finne noe å læske meg med.. I det jeg runder hjørnet ser jeg meg i speilet... Det er nå livet mitt tar en drastisk endring.. I speilet ser jeg all verdens ondskap og andre dimensjoner åpner og lukker seg... Likblek ble jeg..
Men for redd til å flytte blikket.. Jeg står og ser.. ser og ser... Jeg ser voksne menn i sandkasser... barn som leder hærer i etniske rensninger.. Jeg ser våre Guder gråte elver av blod.. Meg selv liggende i en kiste av knokler... jeg ser planter dø mens grå uklare skikkelser beveger seg gjennom langstrakte vidder...

"Nei dette er for mye av det gode!" tenker jeg.. og fumler i lommen etter hjelp.. opp fra lommen drar jeg en liten klump på vel 20 gram.. samler opp spytt og putter klumpen i munnen og svelger hardt.. "narkoman jeg?" sier jeg høyt og ramler i fosterstilling på ganggulvet og lar natten sige ifra meg...