onsdag, august 01, 2007

MØTE

Dystert gikk jeg fra soverommet og bortover den kalde parketten i gangen for å skru av vekkerklokken. 05.50. Sommerferien var over og nå var det jobb igjen.
Blakk som en kirkerotte og såvidt mat i huset. Sist lønn gikk til sprit og øl nede i Portugal.
Jeg startet motoren på den ihjelrustede Mazdaen min og sukket lett før jeg rullet ut på hovedveien.
Sure og trøtte tryner kunne jeg se bak rattet på hver eneste bil jeg møtte. "Skal dette være bra?" Spurte jeg meg selv mens jeg slurpet i meg litt kaffe fra den sølvgrå termosen min.
Hele verden var bare en vits for meg. En knusktørr jævla vits som er umulig å forstå. Jeg ble forbannet. Ferien hadde forandret synet mitt på livet. Jeg ville bare gi faen i alt.
Jeg ankom jobb iført dress og slips som alle andre på denne bedriften. Vi er vel 40 ansatte her og alle er vi forskjellige som
bare det, men denne jævla drakten gjør oss om til verdiløse fløyelsdukker. Vi er bare et navn på et papir.
Dør èn. Vil en ny ta dens plass. Gud som jeg hater dem.
Det første jeg ser når jeg går inn døra er den overnaturlig glade ludderkjerringa Anne. Jeg antar hele jævla bedriften har pult henne. Hvertfall har jeg det.
Hun smiler fra øre til øre og roper god morgen med den ekle, rustne og penetrerende slingrestemmen sin. Jeg ble kvalm. Bilder av verste sort dannet seg i hodet mitt, men jeg holdt maska og smilte igjen. Falsk som jeg er.
Litt lengre inne treffer jeg sjefen. Han spør om jeg er ferdig med skissene. Jeg lyver og sier ja.
Endelig alene. Inne på kontoret er d mildt og godt.
Jeg setter meg i stolen og tenker tilbake på da jeg var barn. Da visste jeg ingenting om noe og alt var bra. Plutselig åpnes døren. Det er sjefen som spør om jeg kan jobbe overtid. Han høres så bli og forsiktig ut når han spør. Jeg gjennomskuer hans svake sinn. Han er kun ute etter èn ting. Og det er penger.
Uten å vite hvorfor stikker jeg ham i venstre øye med kulepennen. Øyet blir helt slapt og vissent som om når man tar ut luften fra en badeball. Blod og annen væske blander seg på vei nedover ansiktet hans. Jeg beundrer det.
Lynraskt smekker jeg igjen døren og låser. Sjefen ligger bevisstløs på gulvet. En tanke gjentar seg: "Vi er alle like sårbare". Persiennene glir fint igjen og lyset dempes. Jeg er "in the mood".
Etter alle disse år som en hånd-dukke med sjefens hånd langt oppe i ræva var det endelig på tide å få betalt.
Jeg satt hele arbeidsdagen og overtiden min og lugget ut hvert eneste hårstrå på stakkarens hode. Glemte jeg og si at jeg dro dem ut ett og ett? Sjefen skulle demonteres. Del for del.
Fortsettelse følger........