BONDEGÅRDSROMANTIKK

Jeg klødde meg forsiktig i øynene da jeg kom ut fra fjøset vårt. Det helvetes høystøvet var som en stikksag inn og ut av øyehulene mine. Jeg luktet dritt.

Ute regnet det og bakken utenfor inngangsdøra var blitt omgjort til en illeluktende grumsete brun masse blandet sammen av jord og avføring fra kveg, får og griser. Støvlene mine var overfylt av griseurin og høyrester som var festet som pynt nedover buksebeina. At det var søndags morgen klokken 05.37 gjorde ting heller ikke bedre.

Kanskje var det gårsdagens fyll og utskeielser som gjorde at jeg greide å glemme å lukke døren skikkelig etter meg.

Hadde vel kommet meg 20 meter mot huset da jeg plutselig så 2 griser, 3 kyr og 1 sau løpende forbi meg og opp i skogen bak huset vårt. Lite husker jeg etter den hendelsen. Ett rykk eller 100 i ansiktet og en skvett urin i buksen ligger svakt bak i hodet.

Men det var da naboen ringte på og var helt hysterisk og sprang inn til far med et villt uttrykk i fjeset, jeg skjønte at noe fryktelig hadde skjedd.

Husker pappa spurte nyskjerrig hva som var hendt. Naboen sank ned i sofaen som den blautfeite jævelen han er. Så la han ut hva han hadde sett gjennom gangvinduet sitt.

Han fortalte at han hadde sett dyrene løpe løpsk omkring og hadde tenkt å ringe oss for å si ifra, man så langt kom han desverre ikke. Da han fikk se meg gående stille og rolig samtidig som jeg hadde det tommeste og følelsesløse ansiktsuttrykket noensinne, frøs han til is der han sto og lente seg inntil den utstopte beveren i vinduskarmen.

Videre kom det fram at jeg hadde satt meg på huk og snakket et språk dyrene forstod og som gjorde at alle dyrene kom og samlet seg rundt meg som om jeg var deres leder reinkarnert som en sønn av Adam.

Det neste han så var at dyrene begynte å synge for meg i en så kvass tone at stakkars naboen hadde bristet ut i gråt der han sto. Det skulle visst være som en musikalscene i en Disneyfilm.

Men det var etter at sangen var ferdig det begynte.

Jeg gikk og omfavnet en av kuene for så å skjære et nøyaktig og presist snitt rundt selve juret dens.

Deretter hadde jeg slitt av hele jævelskapen og brukt det som hatt, mens jeg danset en indiansk regndans og tykke stråler av melk pumpet opp fra de seks utstikkerne på "hatten" min.

Kua, som selvsagt blødde ihjel på stedet snittet jeg buken på og strakk det så langt som over hodet mulig og litt til. 8 pinner banket jeg ned rundt hele skinnet som ble hengende ca. 40cm over bakken.

Så skulle jeg visstnok ha partert grisene og resten av dyra unntat en ku som jeg hadde bundet fast rundt et tre me klyper for å tvangsholde øynene oppe. Nå skulle sirkuset virkelig begynne. Jeg kløv opp på den nye økologiske trampolinen jeg hadde laget og hoppet manisk rundt mens jeg sjonglerte likrester og innvoller og sang barn av regnbuen i en så høy tone at naboens ører blødde utover gulvet.

Dette foregikk visst i 2 timerca før jeg slapp løs den fastspente kua.

Kua gråt kunne naboen se.

Jeg hadde så gått inn i huset uten en mine i ansiktet og kua hakket seg ned i fjøset og lukket døra.

Men du lensmann! Naboen røyge hasj! Må ikkje tru på han!

Røyge an hasj?? Unnskyld for at eg plagde deg gutt. Jensen!! Du e under arrest. Alt du seie kan og vil bli brukt mot deg i en eventuell rettssak.....osv osv blablabla...

Lensmannen og nabo Jensen gikk ut i bilen og kjørte mot politistasjonen.

Da bilen rundet hjørnet, kikket jeg lurt ned mot vinduet i fjøsen... Der satt den og skalv og bet klover som det nervevraket den var blitt til.... Ja det ble ikke noe mer problemer med å holde dyrene på plass der de hørte til heretter.....

PANG!!!!!!! Spøkelset mitt hørte raskt lyden av blod og hjernemasse som blåstes utover kjøleskapet og forsvant så mot lyset.....

MØTE

Dystert gikk jeg fra soverommet og bortover den kalde parketten i gangen for å skru av vekkerklokken. 05.50. Sommerferien var over og nå var det jobb igjen.
Blakk som en kirkerotte og såvidt mat i huset. Sist lønn gikk til sprit og øl nede i Portugal.
Jeg startet motoren på den ihjelrustede Mazdaen min og sukket lett før jeg rullet ut på hovedveien.
Sure og trøtte tryner kunne jeg se bak rattet på hver eneste bil jeg møtte. "Skal dette være bra?" Spurte jeg meg selv mens jeg slurpet i meg litt kaffe fra den sølvgrå termosen min.
Hele verden var bare en vits for meg. En knusktørr jævla vits som er umulig å forstå. Jeg ble forbannet. Ferien hadde forandret synet mitt på livet. Jeg ville bare gi faen i alt.
Jeg ankom jobb iført dress og slips som alle andre på denne bedriften. Vi er vel 40 ansatte her og alle er vi forskjellige som
bare det, men denne jævla drakten gjør oss om til verdiløse fløyelsdukker. Vi er bare et navn på et papir.
Dør èn. Vil en ny ta dens plass. Gud som jeg hater dem.
Det første jeg ser når jeg går inn døra er den overnaturlig glade ludderkjerringa Anne. Jeg antar hele jævla bedriften har pult henne. Hvertfall har jeg det.
Hun smiler fra øre til øre og roper god morgen med den ekle, rustne og penetrerende slingrestemmen sin. Jeg ble kvalm. Bilder av verste sort dannet seg i hodet mitt, men jeg holdt maska og smilte igjen. Falsk som jeg er.
Litt lengre inne treffer jeg sjefen. Han spør om jeg er ferdig med skissene. Jeg lyver og sier ja.
Endelig alene. Inne på kontoret er d mildt og godt.
Jeg setter meg i stolen og tenker tilbake på da jeg var barn. Da visste jeg ingenting om noe og alt var bra. Plutselig åpnes døren. Det er sjefen som spør om jeg kan jobbe overtid. Han høres så bli og forsiktig ut når han spør. Jeg gjennomskuer hans svake sinn. Han er kun ute etter èn ting. Og det er penger.
Uten å vite hvorfor stikker jeg ham i venstre øye med kulepennen. Øyet blir helt slapt og vissent som om når man tar ut luften fra en badeball. Blod og annen væske blander seg på vei nedover ansiktet hans. Jeg beundrer det.
Lynraskt smekker jeg igjen døren og låser. Sjefen ligger bevisstløs på gulvet. En tanke gjentar seg: "Vi er alle like sårbare". Persiennene glir fint igjen og lyset dempes. Jeg er "in the mood".
Etter alle disse år som en hånd-dukke med sjefens hånd langt oppe i ræva var det endelig på tide å få betalt.
Jeg satt hele arbeidsdagen og overtiden min og lugget ut hvert eneste hårstrå på stakkarens hode. Glemte jeg og si at jeg dro dem ut ett og ett? Sjefen skulle demonteres. Del for del.
Fortsettelse følger........

PÅ FERIE

Jeg ser inn i dødens vindu.
Skyggene glir over dette øde landskapet vi en gang kalte vår jord.
Dypets skodde er kommet for å bli.
En ny tid råder.
Dyrets tid.

"EGIL!" "NÅ ER DET TID FOR MEDISIN!"

"Helvetes søster Anna!" Tenkte jeg høylytt inni meg.
Har virkelig ti år gått så fort?
Jeg husker det som om det var i går det hendte da de kom for å hente meg.
Glimt fra de hvite frakkene og den hemmende følelsen av å bli lagt i tvangstrøye preger meg fortsatt .
Jeg var ung og uerfaren på den tiden. Lite visste jeg at det å hente lemmer fra kirkegården i håp om å rekonstruere den velproporsjonerte onkelen jeg aldri hadde, skulle vise seg å bli bygdas skitne hemmelighet.

Venner har jeg både fått og mistet her inne bak de myke veggene.
Like borte i hjørnet sitter Hans og hamrer det stakkars lille hodet i veggen. Han mistet søsteren sin da han var 13 år gammel. Stakkars jævelen la skylden på seg selv og har ikke snakket siden.
Og lar man blikket flytte seg mot høyre, ser man Frank.
En liten innsnevret psykopat ville vel de fleste der ute kalt ham, men jeg vet bedre enn som så.

Frank er en rolig fyr når du treffer ham for første gang og han er ganske så innestengt i seg selv.
Han opplevde sin far kvele lillesøsteren hans med en sykkelslange da han var 11år. Et intenst raseriutbrudd ble utløst og alle disse 11årene med mishandling og faenskap hadde skapt et helvetes farlig, hemningsløst og kaldblodig lite monster. Frank grep tak i en hammer som lå på hyllen i kjelleren der ugjerningen fant sted.
Hammeren ga et lite vått sukk etter seg da den penetrerte farens kranium. Farens øyne ble trillrubde og han ba om tilgivelse. Desverre så var ikke tilgivelse lengre i Franks natur. Den forsvant ca. den dagen i 1991 da faren hadde beskyldt ham for å knuse en ølflaske i kjøleskapet. Straffen ble som så at Frank måtte tilbringe resten av dagen uten å si et eneste år. Ja det høres kanskje ikke så fælt ut, men nevnte jeg at faren sydde igjen kjeften på stakkars guttungen?

Frank hentet en limtvinge.
Nå satt faren i en dam av blod med skallen i limtvingen og gråt for sitt liv. Forgjeves.
De fant ham dagen derpå og Frank ble sendt hit og dit blant psykiartriske hjem, og her sitter han idag.

De fleste her inne holder seg et stykke unna karen, men jeg snakker titt og ofte med ham.
Vi snakker ofte om døden, og livet etter.