TINGEN

Jeg står her i mitt hemmelige rom i kjelleren og vet hverken fram eller tilbake.
Noe har skjært seg. Verden vil etter dette aldri bli som før...
I buret en skapning sitter. Jeg angrer... Om jeg bare kunne snu tilbake tiden.. Jeg har voldtatt moder jord.
Det var av ren nyskjerrighet jeg fanget en stakkars ape for så å genmanipulere litt på den og spleise den med denne giftige edderkopparten jeg anskaffet meg fra New Zealand.
Nå sitter jeg her med en livsfarlig giftig og aggressiv apekatt med 8 armer... Jeg gråter inni meg..
En kraft drar meg mot buret og lar meg åpne det.. Helvete er løs..
Kjære gud! Tilgi meg! Jeg var forvirret.....

"NEI ONKEL!!!" "IKKE TA MEG DER!"
Åh takk gud! Det hele var bare en drøm.. Lettet som bare det er jeg..
Nå skal det bli godt med frokost.
Jeg blander en liten skål med fitness frokostblanding og setter meg ned å ser Go' morgen norge på tv2.
Programlederne er som vanlig glade og opplagte.. Lurer på hva slags medikamenter disse frokost tv vertene går på.. De er jo konstant i godt humør og våkne.
Jeg fniser litt for meg selv av den rare drømmen jeg hadde..
Setter tven på mute og skrur på litt rolig musikk. Legger meg så bak i lenestolen.. Jeg blir stivfrosset av redsel...
I hjørnet i taket ser jeg det massive spindelvevet med en hårete jævel av en apekatt oppe... Den sitter der å knasker på det oppsvulmende liket til hushjelpen min... Jeg reagerer raskt og springer mot vinduet... Ser ut..De 20 etasjene ned har aldri gått så fort før...

Klokken var syv om morgenen og jeg hadde nettopp våknet av den irriterende vekkerklokken min. "Jobb nå igjen!" tenkte jeg, mens jeg i halvsvime slengte på meg de nærmeste klesplaggene jeg fant.
På kjøkkenet lå tomflaskene slengt fra lørdagens festing og en halvkvalmende stank av gammal øl trengte seg inn i neseborene mine. "Jeg rydder når jeg kommer hjem"...
Et kaldt pizzastykke som jeg fant på kjøkkenbordet ble fort ferdig i microbølgeovnen.
En rask tur på do, og jeg kunne komme meg avgårde.

På den venstre skoen min var det et lag av noe som kunne minne om størknet oppkast. Jeg tar den på.
Utenfor leiligheten ved parkeringsplassen, står sykkelen min som jeg i alle år har hatt.
Førerkortet hadde jeg utsatt hvert år."Får vel begynne på det til neste sommer kanskje". "Blir så jævlig å øvelseskjøre i dette været". Dette var noe jeg i alle de siste 6 åra etter jeg fylte 18 i 2001 hadde sagt til meg selv og andre.
Jeg setter meg forsiktig ned på sykkelsetet, i håp om at hemoroidene har forsvunnet. Forgjeves.
Som om noen hadde kjørt en Rambokniv direkte inn i anus på meg , vrir jeg meg i smerte. Klarer såvidt å holde skrikene inne. Blodåren i pannen blir synlig. Jeg står og trør hele veien til jobb.

Da jeg endelig kommer frem, ser jeg sjefen stå utenfor å røyke. "Den jævla slavedriveren!" Tenker jeg. Et hat bygger seg opp fra mitt ødelagte indre. Jeg går inn på postkontoret og finner plassen min.
Så var det bare å vente. Vente på de usle kundene som har fått det for seg at de kan behandle meg på en hvilken som helst måte.
Det tar ikke mange minuttene fra jeg har satt meg til rette, før dagens første kunde kommer inn.
Hun var vel midt i 20 årene. Slank, markerte kinnbein og blondt hår. Pen syns jeg hun var, men jeg kan se det for meg hvordan hun kommer til å se ut når hun er gammel, så jeg lar vær å prøve meg på henne.
Hun skulle sende et brev til Italia. Jeg gir henne frimerkene. Hendene hennes skjelver idet hun fomler etter lommeboka i sekken. "Så stressa hun ser ut til å være, har hun sikkert ikke fått pult på år og dag". Tenker jeg og ler inni meg.
Hun betaler for seg og går med raske og bestemte skritt mot utgangsdøra.
I det hun går ut døra, kommer det enda en kunde.
Han er høy, brede skuldre og har tatoveringer oppover armene. Han så ut som en sleip jævel for å si det rett ut.
Jeg smiler og sier god dag med den høfligste tonen jeg kunne klare å få meg til å lage den dagen.
Han bare nikker og sier: "20 frimerker takk!"
Det rykket i en sene i halsen min. Hvem faen trodde han jeg var? En slags jævla robot?
Alt svartnet for meg. Det neste jeg husker er at jeg sitter her.. "Så mr. politi". "Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg nettopp har gjort?"

"Du har snudd livet ditt på hodet for å si det på den enkle måten!"

Men skal jeg gå inn i detaljer gutten min, så hoppet du over skranken med brevpressa, slo mannen fordervet, mens du ropte noe om at du hadde fått nok av dette livet som en av samfunnets roboter. Du dro ham så med inn på bakrommet, hvor du rev ut offerets øyne og holdt de mot dets forslåtte kropp, mens du skrek: "Ser du hva du har gjort??!!" "Ser du hva du har gjort, din stakkars faen??!!"

STEMPLET SINNSYK I GJERNINGSØYEBLIKKET

Å RYDDE

Karl går rundt på rommet sitt og mumler for seg selv. Han grubler over hva han skal bruke denne helgen sin til..
Fra vinduet jeg ser ham.. Et lett bytte.. Foreldrene hans skal på en liten ferie på hytta deres..
Jeg er tålmodig.. Har vært fluefisker i snart 20 år nå, så er det noe jeg kan, er det å være tålmodig.. "Utrolig så lett det er å åpne buken på en fisk!" Tenker jeg..
Timene går og hans foreldre er på vei avgårde... De kommer aldri igjen... Jeg har vært bilmekaniker og ser du...

Jeg går inn. Døren er ulåst.

"Man trenger da ikke låse døra her i bygda!" sier alltid mamma. "alle kjenner alle!"...

Men i kveld er det anderledes...

Gangen var rotete. Skoene sto skjevt og et par klesplagg lå strødd utover på gulvet.
Telefonen står og blinker i laderen. Lyset får frem levende skygger oppover veggene og jeg får litt noia..
Nå går jeg opp trappen mot rommet der jeg vet at Karl alltid sitter.. Sitter å trykker på denne forpulte laptopen sin... Jeg kunne likeså godt hatt med en bongotromme å brølt samiske skjellsord uten at den bortskjemte drittungen hadde hørt meg komme.. Jeg har sett alt dette for meg i en drøm... Det er nå det skal skje.. Ingen vei tilbake..
Jeg pirker stakkaren på skulderen, men han bryr seg ikke... Det koker inni meg.. "Må bli kvitt avskummet!" Tenker jeg, mens jeg svetter som ost som har tilbrakt natten utfor kjøleskapet..
Karl sank sammen som en melsekk, da jeg dengte ham over hodet med aluminiumsballtreet.. Dette balltreet hadde en egen historie bak seg... Jeg var 5år og var med onkel på baseballkamp.
Vi satt fremmerst og jeg hadde fått autografen av favorittspilleren min.
Onkel Gunnar begynte å bli litt full ut i andre omgang.. Hans hender var overalt på meg.. Jeg ble livredd...

"SMACK!!!" Enda et slag i skallen til Karl... Kraniet ga etter seg ett knekk som fikk hele meg til å skjelve..
Jeg bar den livløse gutten ned i stua å begynte å partere ham.. Inn i kjøttkværna bar det og de saftigste karbonader ble til.. Jeg spiste meg god å mett den kvelden. Mitt selvbilde var styrket.. For nå.

PRESTEN

Nevnte jeg hva som skjedde med presten her om dagen?
Neivel..

Det var langfredag og solen steikte som aldri før på denne tiden av året...
Snøen som til vanlig lå som et kvelende teppe over bygda, var nesten svunnet hen.
Eksos og skorsteinsrøyk var noe man oftest kjente, men idag var alt annerledes, det var en ny mann i bygda.
Enok hette han. Han hadde en svært deilig kone og to barn på 10 og 13 år..
De var en kristen og velstående familie, som hadde flyttet fra storbyen og innover til landet.
Hver søndag gikk de i kirka, som kristenfolk flest, og det var nettopp denne søndagen det skjedde.

Etter at gudstjenesten var ferdig, benyttet de sjangsen og gikk for å hilse på presten vår, Arne.
De bød ham på middag og kaffe utpå kvelden.
Solen som til vanlig gikk ned i 7 tiden, stod fortsatt å steikte denne kvelden..
Presten kom vel i 19.30 tida og var kledd opp som om det var århundrets kalas han skulle i.
Han hilste på dem og gikk inn å satte seg i sofaen..
De hadde vel sittet der i vel 2 timer, da telefonen til Enok ringte. En digital fremstilling av spice girls - wannabe kjimte i deres ører.. "Ha meg unnskyldt et øyeblikk!" sa Enok og gikk ut i gangen for å ta den.
Han kom inn igjen 2min etter og sa han måtte på jobb.
Enok var brannmann, og det var en stor brann på vestkanten av bygda.. Han hadde en hel natts arbeid foran seg..
Han sa farvel og takk for besøket til Arne og dro avgårde.
Nå var det bare Arne og Anne igjen.
De satt og pratet og koste seg, til klokken ble 2300.. Presten gjorde seg klar til å dra, og akkurat idet han reiste seg, kom Anne mot ham. Hun slengte seg i armene hans og stønnet."ta meg Arne!"
Presten trodde ikke sine egne ører.
For å si det mildt. Troen hans betydde ingenting i dette øyeblikket.
De styrtet mot soverommet og hadde seg på alle måter..
De sovnet i armene på hverandre..

...Det var bekmørkt i rommet.... Arne følte seg rar i kroppen.. Lukten av svidd kjøtt trengte seg inn i neseborene hans..
Han kikket bort på digitaluret på nattbordet.. 01.76 viste klokken.. Han ble lysvåken og stiv av redsel.. 01.76??! Hva har skjedd?
Med ett kom lyset på.. I en stol midt på soveromsgulvet satt Enok med et apatisk uttrykk i ansiktet.. Men hvor var Anne?
Han kikket rundt i rommet, mens han kremtet: "Jeg kan forklare.. misforståelse.."
Enok klappet nevene sammen og Arne tidde bom stilt..
"Hvis det er Anne du leter etter, så er det forgjeves.." "den løse horen av en ussel kone ligger å godgjør seg nede i komfyren!" sa Enok rolig..
Arne gråt... Han ropte til Gud, men til ingen nytte..

"Gud har forlatt deg, slik som du forlot ham et par timer tidligere!" Sa Enok.
"Jeg gjør hva som helst!!" "Hva som helst!!" Gråt Arne..
"Hmm hva som helst?" Sa Enok lurt..

Arne sloknet av et slag i bakhodet...

Alt var tåkete...
Arne kjente noe inni seg...dypt inni seg..
Han ble livredd..
Ved siden av seg i dobbelsenga lå Enok og smilte.. Han forklarte hvordan han hadde dopet Arne og skåret ham opp og lagt den minste sønnen hans inni ham..
I taket hang den eldste sønnen.. Ansiktet var svulmende og hans øyne var borte..
Inni skallen var det plassert en lyspære.. "Fin lampe!" tenkte Arne(påvirket av dopet)..
Det ble mørkt igjen..

...Riiing riing!

Vekkerklokken ringte.. Arne våknet brått!
"Ah bare en drøm!" "Takk Gud" tenkte Arne.. han gikk ned trappen og fikset seg frokost..
Han kjente etter.. Han kunne på en måte kjenne han ble mindre innvendig på en måte... Og en lav smattelyd hørtes der inne i fra..
Han gikk mot medisinskapet og hentet stetoskopet og rektoskopet han hadde fått låne av byens lege for en stund tilbake da han og kona hadde et sexliv.
Han plasserte rektoskopet i anus og så var det på med stetoskopet.. En kald frysning gikk gjennom kroppen da det kalde stålet kom i kontakt med selve ringmuskelen..
"Dette er for mamma, pappa og broren min!" hørte han en barnestemme si..
Han sprang opp fra stolen, og klarte å skue digitalklokka på benken.. 01,210 sto det..
Levde han virkelig i nåtidens fremtid? Hadde bruddet mellom han og Gud virket inn på klokkesystemet? Eller var han fortapt i en annen dimensjon? Det fikk han aldri vite...
Han fant frem stikksagen og begynte med fingre tær og tunge.. kroppsdel for kroppsdel, ble Arne fattigere og fattigere..
De fant ham liggende i en dam av Blod,Oppkast,Svette,Urin,Avføring og sæd..
Han som til himlen skulle, nå i helvete befant seg..
Holdt i live ved hjelp av slanger, maskiner og gud vet hva... Udødelig han var blitt og barnets stemme han i all evighet hørte...

"Om bare mamma og pappa var for abort!" Var det siste presten Arne fikk seg til å tenke...

SYKDOM

Febernedsettende var det første som slo meg idag tidlig...Sterkt febernedsettende..
I en dam jeg våknet.. En dam av svette. Jeg kunne kjenne krampene komme...
Reiste meg og kledde på meg.
Så meg litt rundt uten å vite hvor jeg var eller hvorfor jeg var her..
Hallusinasjonene kunne jeg jo ikke akkurat ignorere..

En dame med et forvrengt uttrykk i fjeset sitter å strikker noe av sitt eget kroppshår.. Hun stirrer på meg som om hun ville frem til noe viktig, men forskrekket som jeg er, sitter jeg bare der.. Sitter der og bæder totalt..
Dama bryter plutselig ut i rytmiske spasmer.. hun er overalt.. Skjønner ingenting..
Ønsker jeg var død..

Akkurat i det jeg har tenkt å gi opp, forsvinner hun..
Lettet er jeg... Går inn på badet i medisinskapet.. Et kaldt gufs går gjennom meg...
I badekaret ser jeg en skikkelse liggende med ansiktet ned..
Angsten kommer igjen, men jeg klarer å holde maska.. Jeg snur på kroppen.. Det er akkurat nå det skjer.. Gråten kommer.. Men ingen tårer..Jeg kniper igjen øynene å ber til en Gud jeg aldri hadde hatt tillit til..

Igjen åpner jeg øynene, men jeg ser det fortsatt.. Min egen døde kropp med ett apatisk uttrykk i ansiktet liggende å flyte i badekaret..
Hva skjedde egentlig i går? Tenkte jeg..

SPEILBILDET

Brått jeg våknet ... klødde meg i bakhodet og tenkte, "Hva har skjedd?".. Tumler ut fra sengen og føler en varme.. Hadde jeg virkelig blitt så skremt at jeg hadde urinert på meg i det jeg bråvåknet? I en uvisshet skifter jeg boxer og fumler etter lysbryteren.. Øynene mine smelter nesten og renner ut idet det sinnsykt sterke lyset kommer på..

Igjen tenker jeg: "Var det virkelig nødvendig av meg å investere i denne 20 000 watts lyspæren?" jaja.. jeg går ut i gangen og rusler opp trappa for å finne noe å læske meg med.. I det jeg runder hjørnet ser jeg meg i speilet... Det er nå livet mitt tar en drastisk endring.. I speilet ser jeg all verdens ondskap og andre dimensjoner åpner og lukker seg... Likblek ble jeg..
Men for redd til å flytte blikket.. Jeg står og ser.. ser og ser... Jeg ser voksne menn i sandkasser... barn som leder hærer i etniske rensninger.. Jeg ser våre Guder gråte elver av blod.. Meg selv liggende i en kiste av knokler... jeg ser planter dø mens grå uklare skikkelser beveger seg gjennom langstrakte vidder...

"Nei dette er for mye av det gode!" tenker jeg.. og fumler i lommen etter hjelp.. opp fra lommen drar jeg en liten klump på vel 20 gram.. samler opp spytt og putter klumpen i munnen og svelger hardt.. "narkoman jeg?" sier jeg høyt og ramler i fosterstilling på ganggulvet og lar natten sige ifra meg...