Helvete disse julekveldene blir sene.
Og når jeg våkner er det som regel mørkt.
Jeg skjønner ingenting. Jeg bare eksisterer.
Eksisterer i en surrealistisk drømmeverden styrt av medmenneskers hinsidige tankekraft.
Styrt inn i en slags distansert mekka i et kverulant firkantunivers. Tråder med oppspinn som festes med tykke knuter av bedrag og fanteri. Fanget i et sneglehus med gjenklang i veggene høyt nok til å vekke de døde fra et titalls generasjoner tilbake.
Godt nyttår!

UNDRENDE?




Med ett våknet jeg. Skurringen fra tven senket en beroligende følelse i det tomme soverommet mitt. Hvor var nå denne helvetes fjernkontrollen? Jeg slengte dyna på gulvet og satte meg opp. Ballene krøp hastig opp i magen på meg idet de bare føttene mine kom i kontakt med det iskalde steingulvet. Jeg fant to forskjellige sokker under senga.
På nattbordet mitt sto askebegeret jeg fikk av far min til jul i fjor. Det var det siste jeg fikk av ham før han valgte å ende sine dager her. Jeg husker det som om det va i går jeg gikk inn på badet for å pisse. Der, midt på det nylagte flisegulvet lå han. I en dam av blod. De fleste ville kanskje ha skyldfølelse og diverse psykiske traumer. Ikke jeg. Jeg har sluttet å bry meg om alt og alle.
Skjer noe, ja så skjer det. Ikke noe å gjøre med det.
Jeg bare observerer. Studerer væremåtene og tankegangene til mine såkalte medmennesker.
Det hele blir bare rett og slett for dumt. Denne jorda vår er som en fillerye vevd sammen av giktsyke menneskers knoklete fingre. Ujevn, stygg og jævlig lett og ødelegge.
Morgenene mine gikk for det meste i å sitte på sengekanten og ta seg en røyk mens jeg filosoferte over ting. Jeg følte meg som den smarteste i verden der og da. Selvbildet mitt ble atskillig sterkere, men så gikk jeg ut. Ut i denne forbanna zoologiske hagen jeg var blitt født og oppfostret inn i Gud vet hvilken generasjons fangenskap.
Likevel er jeg her fortsatt. Med usikkerheten langt der fremme. Tiden har satt tydelige spor i mitt rastløse indre, men jeg gir meg ikke. Det er som om det sitter noen der inne og kontrollerer meg. Hit og dit og tilbake igjen. Slik har det alltid vært. Fra jeg var liten og begynte på juniorlaget i fotball. Et par år gikk og jeg sluttet. Gikk ikke lange tiden, så var jeg tilbake. Som en kasteball mellom to sterkt retarderte individer er det umulig å vite hvor jeg befinner meg et par år frem i tid.
Kanskje jeg ikke skal vite dette? Gjør noen det? Alt kan jo bli revet fra deg på 1-2-3.
Jeg tenner meg en sigarett der jeg stille vandrer nedover gata og blir borte i folkemengden.

På benken sitter jeg som oftest i en transelignende tilstand og ser på "dem". Ser hvordan de så hastig og anstrengende trasker frem og tilbake. Kjøp, kjøp og kjøp. De finurligste gjenstander.
De frykter hverandre. Og jeg vet at de burde. For hvert menneske du ser, skjuler sin egen mørke hemmelighet. Skjuler sin egen identitet. Kan du ikke stole på deg selv, hvordan skal du da klare stole på noen som helst?
Men man lærer seg hvordan å fungere i dette galehuset styrt av sine egne pasienter. Medisinert av tunge rusmisbrukere. Jeg frykter ikke lenger noe. Hva kan gå galt? Verdens undergang? Hva så?

"Steinar!" Dette kan du da ikke mene? Livet handler jo om å ha det fint. Oppleve kjærligheten og reise rundt. Bare gå ut i skogen og kjenn på atmosfæren. Pust stille inn med nesa og la faunaduften legge seg som en kjærlighet på pinne på tungen din. Fordøy den og lær livet og kjenne. Se her. Denne kapslen skulle dekke ditt månedtlige behov av Serotonin!

Dette var nok! Steinar gikk fullstendig av hektene og fløy i strupen på Psykolog Arnt.
"Din skitne innavla hippie!" skrek Steinar mens han banket i vei på den skrinne mannskroppen som nå lå henslengt på gulvet. Klynking og lidelse hørtes i rommet. Steinar rettet på slipset i speilet før han plasserte den armerte hælen på steppeskoen sin i kjeften på Arnt. Nådestøtet.
Steinar vandret apatisk mot den dyre skinnstolen og satte seg til rette. Beina på bordet og armene bak hodet. "Send inn neste, Anne" hvisket steinar i mikrofonen.
Det var en ny psykolog i byen. Endelig var det Steinar sin tur.

SHIT HAPPENS

Solstrålene skinner inn gjennom romvinduet og reflekteres via cd-platene som ligger henslengt på gulvet og lyser opp støvkornene i lufta. Gårsdagens klær ligger i en haug ved siden av senga. Jeg tar dem på.
Varmen i rommet er uutholdende. En kvelende atmosfære av fuktighet og svette fremmer kvalmen i meg. Jeg subber langsomt bort til vinduet og åpner det. Døde fluer og diverse insekter faller ned i vinduskarmen som et resultat av min egen latskap.
Ute ser jeg naboen. Han er fullt igang med hagestellen. På hodet har han en gammel felleskjøpet-cap som har fått seg en brunlig farge over bremmen. Jeg tenker på da jeg var liten og den capen var skinnende og ren. Det er lenge siden. Hvorfor blir han aldri gamlere? Tenker jeg, og ser meg i speilet. Tiden har hvertfall satt tydelige spor i dette bildet. Et blekt ansikt med øyner preget av søvnmangel og energi. Skuldrene som en gang var brede og markerte kunne nå såvidt skimtes gjennom det overflødige fettet. Jeg lar en hånd gli ned til magen. Ikke noe vaskebrett her i gården. Jeg sukker og går mot toalettet.
En helvetes stank treffer meg og slår meg nermest i bakken idet jeg åpner døren. Men jeg blir fort vant med den. Lyset flimrer intenst før lysrøret går. Bekmørkt. Jeg åpner døren litt og setter meg på ringen. Beina mine står plantet i en dam av vann eller urin. Vanskelig å si i dette mørket. En halv time går før det skjer noe som helst.
Et umenneskelig press kjennes og tærne mine krøller seg som en sjimpanses never rundt banantreets grener og en blodåre på størrelse med en finger popper frem i pannen. Jeg biter tennene sammen mens jeg prøver og presse ut det brune monsteret. Det stikker og river som om det var fanden selv som forsøkte å bane seg frem gjennom åpningen min.
Tårene renner og svetten pipler nedover ansiktet mitt. Nyttesløst. Med en avføringsklump av stein hengende 2-3 centimeter ut fra anus reiser jeg meg, drar på meg buksen og tripper hjulbeint mot ytterdøren.
En slags bisarr følelse av tilfredsstillelse omfavner meg idet jeg plasserer baken min i førersetet på den gamle escorten min, men det som går inn skal ut. Så jeg må på do igjen. Åpningen min er jo allerede tilpasset halve kabelen og den er som om den er i live. Inn, ut, inn og ut.
Vel fremme på apoteket blir jeg stående i den jævligste køen noensinne. Jeg venter i over en time og så er det endelig min tur. Jeg husker jeg takket alskens guder i det jeg tumlet bort til skranken. "Avføringsmiddel!" "Gi meg avføringsmiddel så langt øyet kan se!!" Hvisker jeg anstrengt.
Så var jeg da tilbake i bilen igjen. Jeg flerret opp posen med de lange neglene mine og skrudde av korken. Innholdet var borte på et sekund sikker.
I 110 kilometer i timen hastet jeg hjemover, men denne dagen var dømt til å gå til helvete...
En boblende lyd hørtes fra magen og et ubeskrivelig trykk begynte å bygge seg opp. Jeg strigråt. Klynkende som en kastrert hund tråkket jeg gasspedalen i bunn og raste inn i sentrum. Biler tutet, kvinner og barn løp viltert omkring. Jeg ga rett og slett faen. Jeg måtte komme meg på dass. Rumpehullet mitt kjentes ut som en ildsint vulkan der nede. Det brant og buldret som om helvete var løs. To sekunder etter smalt det. Og det var ikke jeg som krasjet. Det var med et surklende brøl at ringmuskelen ga etter og et eksploderende utbrudd av ekskrementer kastet meg opp fra setet. Jeg stønnet og bar meg mens krampetrekninger i hele muskulaturen pumpet avføring rundt i hele bilen. Herregud som det luktet. Og fy faen for et scenario! Fra radioen hørtes Johnny cash med sangen "I've been everywhere" Og i speilet kunne jeg skimte mine likbleke øyne. Jeg var herved i mitt personlige helvete. Så ble alt svart.

"Det er desverre alt jeg husker sykesøster"

"Hvil deg litt nå du Einar" "En spesialist kommer innom i morgen med forskjellige beinproteser du kan se på"

FROKOST

Fra vinduet kan jeg se Shell-skiltet. Det gule og orange lyset smelter seg inn i regnværet og skaper en dyster stemning. En ensom bil suser forbi nå og da.
Mørket i rommet fremhever sansene. Det knirker fra loftet. Gjennom øyelokkene ser jeg levende døde. Kommet for å bli.
Stjernehimmelen drømmer jeg om. Skogens pust vekker meg brått. Hvordan havnet jeg her ute?
Klokken er 06.00. Inne sitter pappa ved frokostbordet og leser avisen. Hver dag i hele mitt liv har han sittet slik på morgenen. Egg, bacon, kaffe og avisen. Det eneste som ikke forblir det samme er overskriftene og innholdet i avisen. Fy faen sier jeg inni meg.
Smaken av mat er noe jeg har mistet. Det er vel bare instinktet som får meg til å spise.
Tiden står stille. Aldri noe nytt. Samme folka og samme maset hver jævla dag.
Hvordan var det å le? Hva er jeg?
Jeg åpner ytterdøra og fekter vilt med armene. Spindelvev skremmer meg fortsatt.
Regn og bitende kulde omfavner meg på utsiden. Trekker pusten dypt og føler på frosten.
På vei mot skolen treffer jeg Kåre.
Den rød og svart-stripete trange ullgenseren hans skimte såvidt under den beksorte frakken.
Håret er sort som kull og det skampierca trynet hans henger på en likbek hals.
Jeg stopper. Kåre prater om at alt er så jævlig.
Ingenting er godt nok for den emo-hora, tenker jeg. Han legger ut om skolesystemet, politikk og religion. Jeg fnyser av ham på innsiden! Et svart sjal brer seg fint over sinnet mitt.
I villt raseri denger jeg løs på det ekle trynet hans og drar ham med inn i skogholtet.
Jeg drar av meg skosnørene og binder jævelen fast med spredte bein fra to trær.
Deretter flerrer jeg av ham klærne og spytter fashon-heksa i trynet. Tennene hans knuser jeg en etter en med en passelig stor stein like ved føttene mine. Han hyler og skriker, men til ingen nytte. Smerteskrikene fungerer nå på meg som nektar for en nyfødt sommerfugl. Jeg elsker det!
Nå har jeg knust det ene brilleglasset mitt og limt det med loctite i Kåres anus. Han er vidåpen.
Jeg har drops i lommen. Disse legger jeg som lokkemat for skogens maur og insekter. Nå skal han faen få se hva det innebærer å hate alt og alle!

Jeg våkner brått av klokkeradioen. Svett og andpusten.
Fy faen for en deilig drøm tenker jeg mens jeg får på meg klærne. Dyna legger jeg over de ferske flekkene på lakenet før jeg går ned trappa.
Egg og bacon, det beste som fins!