tirsdag, september 30, 2008

UNDRENDE?




Med ett våknet jeg. Skurringen fra tven senket en beroligende følelse i det tomme soverommet mitt. Hvor var nå denne helvetes fjernkontrollen? Jeg slengte dyna på gulvet og satte meg opp. Ballene krøp hastig opp i magen på meg idet de bare føttene mine kom i kontakt med det iskalde steingulvet. Jeg fant to forskjellige sokker under senga.
På nattbordet mitt sto askebegeret jeg fikk av far min til jul i fjor. Det var det siste jeg fikk av ham før han valgte å ende sine dager her. Jeg husker det som om det va i går jeg gikk inn på badet for å pisse. Der, midt på det nylagte flisegulvet lå han. I en dam av blod. De fleste ville kanskje ha skyldfølelse og diverse psykiske traumer. Ikke jeg. Jeg har sluttet å bry meg om alt og alle.
Skjer noe, ja så skjer det. Ikke noe å gjøre med det.
Jeg bare observerer. Studerer væremåtene og tankegangene til mine såkalte medmennesker.
Det hele blir bare rett og slett for dumt. Denne jorda vår er som en fillerye vevd sammen av giktsyke menneskers knoklete fingre. Ujevn, stygg og jævlig lett og ødelegge.
Morgenene mine gikk for det meste i å sitte på sengekanten og ta seg en røyk mens jeg filosoferte over ting. Jeg følte meg som den smarteste i verden der og da. Selvbildet mitt ble atskillig sterkere, men så gikk jeg ut. Ut i denne forbanna zoologiske hagen jeg var blitt født og oppfostret inn i Gud vet hvilken generasjons fangenskap.
Likevel er jeg her fortsatt. Med usikkerheten langt der fremme. Tiden har satt tydelige spor i mitt rastløse indre, men jeg gir meg ikke. Det er som om det sitter noen der inne og kontrollerer meg. Hit og dit og tilbake igjen. Slik har det alltid vært. Fra jeg var liten og begynte på juniorlaget i fotball. Et par år gikk og jeg sluttet. Gikk ikke lange tiden, så var jeg tilbake. Som en kasteball mellom to sterkt retarderte individer er det umulig å vite hvor jeg befinner meg et par år frem i tid.
Kanskje jeg ikke skal vite dette? Gjør noen det? Alt kan jo bli revet fra deg på 1-2-3.
Jeg tenner meg en sigarett der jeg stille vandrer nedover gata og blir borte i folkemengden.

På benken sitter jeg som oftest i en transelignende tilstand og ser på "dem". Ser hvordan de så hastig og anstrengende trasker frem og tilbake. Kjøp, kjøp og kjøp. De finurligste gjenstander.
De frykter hverandre. Og jeg vet at de burde. For hvert menneske du ser, skjuler sin egen mørke hemmelighet. Skjuler sin egen identitet. Kan du ikke stole på deg selv, hvordan skal du da klare stole på noen som helst?
Men man lærer seg hvordan å fungere i dette galehuset styrt av sine egne pasienter. Medisinert av tunge rusmisbrukere. Jeg frykter ikke lenger noe. Hva kan gå galt? Verdens undergang? Hva så?

"Steinar!" Dette kan du da ikke mene? Livet handler jo om å ha det fint. Oppleve kjærligheten og reise rundt. Bare gå ut i skogen og kjenn på atmosfæren. Pust stille inn med nesa og la faunaduften legge seg som en kjærlighet på pinne på tungen din. Fordøy den og lær livet og kjenne. Se her. Denne kapslen skulle dekke ditt månedtlige behov av Serotonin!

Dette var nok! Steinar gikk fullstendig av hektene og fløy i strupen på Psykolog Arnt.
"Din skitne innavla hippie!" skrek Steinar mens han banket i vei på den skrinne mannskroppen som nå lå henslengt på gulvet. Klynking og lidelse hørtes i rommet. Steinar rettet på slipset i speilet før han plasserte den armerte hælen på steppeskoen sin i kjeften på Arnt. Nådestøtet.
Steinar vandret apatisk mot den dyre skinnstolen og satte seg til rette. Beina på bordet og armene bak hodet. "Send inn neste, Anne" hvisket steinar i mikrofonen.
Det var en ny psykolog i byen. Endelig var det Steinar sin tur.

Ingen kommentarer: