Total Ødeleggelse

TIDENES MORGENDAG

Klokken var syv om morgenen og jeg hadde nettopp våknet av den irriterende vekkerklokken min. "Jobb nå igjen!" tenkte jeg, mens jeg i halvsvime slengte på meg de nærmeste klesplaggene jeg fant.
På kjøkkenet lå tomflaskene slengt fra lørdagens festing og en halvkvalmende stank av gammal øl trengte seg inn i neseborene mine. "Jeg rydder når jeg kommer hjem"...
Et kaldt pizzastykke som jeg fant på kjøkkenbordet ble fort ferdig i microbølgeovnen.
En rask tur på do, og jeg kunne komme meg avgårde.

På den venstre skoen min var det et lag av noe som kunne minne om størknet oppkast. Jeg tar den på.
Utenfor leiligheten ved parkeringsplassen, står sykkelen min som jeg i alle år har hatt.
Førerkortet hadde jeg utsatt hvert år."Får vel begynne på det til neste sommer kanskje". "Blir så jævlig å øvelseskjøre i dette været". Dette var noe jeg i alle de siste 6 åra etter jeg fylte 18 i 2001 hadde sagt til meg selv og andre.
Jeg setter meg forsiktig ned på sykkelsetet, i håp om at hemoroidene har forsvunnet. Forgjeves.
Som om noen hadde kjørt en Rambokniv direkte inn i anus på meg , vrir jeg meg i smerte. Klarer såvidt å holde skrikene inne. Blodåren i pannen blir synlig. Jeg står og trør hele veien til jobb.

Da jeg endelig kommer frem, ser jeg sjefen stå utenfor å røyke. "Den jævla slavedriveren!" Tenker jeg. Et hat bygger seg opp fra mitt ødelagte indre. Jeg går inn på postkontoret og finner plassen min.
Så var det bare å vente. Vente på de usle kundene som har fått det for seg at de kan behandle meg på en hvilken som helst måte.
Det tar ikke mange minuttene fra jeg har satt meg til rette, før dagens første kunde kommer inn.
Hun var vel midt i 20 årene. Slank, markerte kinnbein og blondt hår. Pen syns jeg hun var, men jeg kan se det for meg hvordan hun kommer til å se ut når hun er gammel, så jeg lar vær å prøve meg på henne.
Hun skulle sende et brev til Italia. Jeg gir henne frimerkene. Hendene hennes skjelver idet hun fomler etter lommeboka i sekken. "Så stressa hun ser ut til å være, har hun sikkert ikke fått pult på år og dag". Tenker jeg og ler inni meg.
Hun betaler for seg og går med raske og bestemte skritt mot utgangsdøra.
I det hun går ut døra, kommer det enda en kunde.
Han er høy, brede skuldre og har tatoveringer oppover armene. Han så ut som en sleip jævel for å si det rett ut.
Jeg smiler og sier god dag med den høfligste tonen jeg kunne klare å få meg til å lage den dagen.
Han bare nikker og sier: "20 frimerker takk!"
Det rykket i en sene i halsen min. Hvem faen trodde han jeg var? En slags jævla robot?
Alt svartnet for meg. Det neste jeg husker er at jeg sitter her.. "Så mr. politi". "Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg nettopp har gjort?"

"Du har snudd livet ditt på hodet for å si det på den enkle måten!"

Men skal jeg gå inn i detaljer gutten min, så hoppet du over skranken med brevpressa, slo mannen fordervet, mens du ropte noe om at du hadde fått nok av dette livet som en av samfunnets roboter. Du dro ham så med inn på bakrommet, hvor du rev ut offerets øyne og holdt de mot dets forslåtte kropp, mens du skrek: "Ser du hva du har gjort??!!" "Ser du hva du har gjort, din stakkars faen??!!"

STEMPLET SINNSYK I GJERNINGSØYEBLIKKET